Ulveforliket er dødt. Tilbake til start.

Sheeps in NorwayVi trenger et nytt lovgrunnlag i ulveforvaltningen. Dagens avgjørelse viser at Stortinget er satt helt til side. Stortingets intensjoner følges ikke opp og Klima- og miljøverndepartementet er helt handlingslammet. Slik kan vi ikke ha det. 

I vår vedtok Stortinget nye bestandsmål for ulv på 4?6 ynglinger, der også ynglinger utenfor sona teller med. Grenserevir skulle også telle, med en faktor på 0,5.

Hensikten var å få et bestandsmål som tar hensyn til all ulv som befinner seg i Norge, å redusere belastningen for dem som må leve med ulv og ta ut et større antall ulv enn man har gjort til nå.

Derfor var det gledelig og helt i tråd med Stortingets intensjon, da rovviltnemndene åpnet for felling av 47 ulv innenfor og utenfor ulvesona. Gleden ble imidlertid kortvarig. 

I dag ble det klart at lovavdelingen i Justisdepartementet har konkludert med at det ikke finnes grunnlag for å felle ulv i fire konkrete ulverevir fordi det ikke foreligger tilstrekkelig dokumentert skadepotensial på husdyr og tamrein. Klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen gir derfor ikke tillatelse til felling av 32 ulv, og lisensfellingskvoten er dermed redusert fra inntil 47 til 15 ulver.

Politikken er gjort overflødig 

Det innebærer i praksis at ulveforliket ikke kan ansees som noe annet enn dødt, etter kun et drøyt halvår. For det foreligger ingen tvil om at dette er stikk i strid med Stortingets intensjon. Den var at belastningen skulle ned. Nå åpner man i stedet for frislipp av ulv i områder hvor det ikke lenger er beitedrift. Det betyr også at bestandsmålet i realiteten er helt irrelevant, og at den politiske debatten er gjort overflødig. Det er ikke minst et demokratisk problem.

Man kunne ane lunten av dagens beslutning tidligere i høst da Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum stilte et skriftlig spørsmål til Vidar Helgesen om hensyn til tap i jaktbasert utmark ved fastsettelse av fellingskvoter for ulv. Helgesens svar slo fast at skade på vilt ikke gir noe grunnlag for felling. Det skapte betydelig usikkerhet ved om den totale belastningen med ulv faktisk skulle ligge til grunn, slik Stortinget hadde ment at det skulle gjøre. 

I dag fikk vi svaret. Det mange fryktet, var helt reelt. Den totale belastningen med ulv er i praksis gjort helt irrelevant for hvor mange ulv som skal felles, og for hver saubonde som gir seg, kan ulven fortsette å vokse fritt.

Årsaken til det er ganske enkel. Det er stadig færre områder der ulven utgjør et skadepotensial for beitedyr, fordi stadig flere sauebønder med dyr på beite gir opp på grunn av ulv. Hvis det kun er skadepotensial på husdyr og tamrein som skal være grunnlag for felling i hvert enkelt tilfelle, så betyr det at ulvebestanden kan få vokse fritt i områder uten beitedyr, helt uavhengig av bestandsmålet. Da blir ikke belastningen mindre. Den blir tvert imot mye større. 

Bestandsmålet må være retningsgivende

Det er også verdt å bemerke at flertallet i næringskomiteen i sin uttalelse til Ulvemeldingen slo eksplisitt fast at kravet om bestandsregulering gjelder uavhengig av om det foreligger skadepotensial på husdyr og tamrein. Det har departementet åpenbart ikke tatt hensyn til.

I stedet får vi nå en ulveforvaltningen som fungerer helt uavhengig av bestandsmålet som Stortinget har bestemt. Det er et helt uakseptabelt utgangspunkt og det betyr at vi i realiteten er tilbake der vi startet, før forhandlingene om ulveforliket begynte.

Det må være bestandsmålet som skal være det retningsgivende for den totale belastningen av ulv. Vidar Helgesen har i realiteten drept ulveforliket og sendt saken tilbake til start på Stortinget.

-

(Dette innlegget kan fritt gjengis i sin helhet i de aviser som måtte ønske det. Bilde: Colourbox)

Vi må prøve å forstå fenomenet Trump

the important moment of political choice, Democrats or RepublicansDet er vanskelig å beskrive skuffelsen jeg opplever i dag. Jeg er selv dobbelt statsborger, stemte på Hillary Clinton og har ikke lagt skjul på hva jeg synes om Donald Trumps fremferd underveis denne valgkampen, men det amerikanske folket har valgt noe annet enn jeg ville. Det må vi prøve å forstå årsaken til.

Det er liten tvil om at dette er et politisk jordskjelv av dimensjoner vi kanskje bare har begynt å forstå. Jeg mener dette valget er en alvorlig påminnelse om at en fornøyd middelklasse og tillit mellom styresmakter og borgere, er selve livsnerven i den liberaldemokratiske samfunnsorden.

Vi forstår kanskje ikke hvordan sinnet som store deler av den amerikanske befolkningen opplever, kunne materialisere seg i støtte til en kandidat som Trump, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor mange er sinte.

De har opplevd at lønningene deres stagnerer, at flere og flere av jobbene forsvinner, at kjøpekraften deres reduseres og at helseutgiftene deres øker. Samtidig opplever de et politisk system som virker ute av stand til å gjøre noe med det. Da kan man forstå at reaksjonen er valg som for "oss fornøyde" virker irrasjonelle.

Vi skal være forsiktig med å konkludere i dag. Vi vet ikke hva slags president Trump kommer til å bli, men det er liten tvil om at Europa går en mer usikker og uforutsigbar tid i møte etter nattens valg. Trump har i løpet av valgkampen gitt uttrykk for sterke isolasjonistiske sympatier i utenrikspolitikken og sådd tvil om NATOs gjensidige forsvarsgaranti. Dette er skumle ideer som risikerer å sette hele den liberale USA-ledede verdensorden i spill.

Norge er et lite land i den store verden. Vi er helt avhengig av at de alliansene vi er en del av holder og at båndene er sterke. Også med Trump som president vil Norge være helt avhengig av et godt og avklart forhold til USA.

Vi kan bare håpe at Trump blir en annerledes president enn han har vært kandidat.

(Denne ble først postet som en facebook-status tidligere i dag)

Pluss og minus, og sånn


Det kan rett og slett se ut som om Arbeiderpartiets finanspolitiske talskvinne ikke forstår forskjellen på forbruk og innsparing.

I går publiserte tankesmien Civita et notat der Haakon Riekeles har identifisert mulige kutt i statens utgifter på til sammen nærmere 50 milliarder kroner. Tiltakene er listet opp i starten av notatet, med anslått besparelse på hvert punkt.

Hensikten med notatet er åpenbart nok å vise at det er mulig å kutte i utgifter, hvis det er politisk vilje til det, og slike debatter vil vi gradvis måtte ha flere av fremover ettersom utgiftene vokser større enn inntektene.

Enda er det handlingsrom noen år til, men det er et godt kjent faktum at de demografiske endringene vil føre til langt mer krevende tider om ikke lenge. Vi kan selvfølgelig bøte på kostnadene ved å bli mer effektive eller finne nye inntekter, men det er lite trolig at vi kommer utenom en debatt som også inneholder kutt om ikke mange år.

Dette vet også at Arbeiderpartiet, men de er ikke spesielt interessert i å diskutere mulige utgiftskutt. Denne gangen var det imidlertid ikke den manglende viljen til å adressere besparelser jeg bet meg merke i, men hvordan de avviste problemstillingen. Finanspolitisk talskvinne i Ap, Marianne Marthinsen, må nemlig ha satt ny rekord i "størsk", i sin kommentar til Riekeles' notat i går, mer spesifikt til det ene forslaget om kutt i sykelønn.

Marthinsen sier hun må trekke på smilebåndet, da hun får presentert forslagene til Riekeles.

- Å kutte i sykepengene skaper ikke en eneste ny jobb. At høyresidens tankesmie følger opp med å foreslå gammel Høyre­-politikk som løsning på problemene, gjør at jeg må trekke litt på smilebåndet. Det er ingen tvil om at velferdsstaten på sikt er underfinansiert. Fremtidige regjeringer kan bare glemme å videreføre sittende regjerings oljepengesmurte kalas, hvor prioriteringsevnen har vært fullstendig fraværende, sier hun.

La oss ta dette del for del:

«Å kutte i sykepengene skaper ikke en eneste ny jobb.»

Nei, men poenget med å kutte i sykelønn er heller ikke å skape nye jobber. Det er at folk som har en jobb skal møte opp til den, og at statens utgifter til å betale for folks fravær fra jobb skal reduseres. Kanskje Marthinsen heller skulle fortalt hvilke alternative inndekninger hun mener er bedre? For hun er vel også enig i at det er nødvendig å kutte utgifter.

«Det er ingen tvil om at velferdsstaten på sikt er underfinansiert.»

Nettopp. Marthinsen bekrefter altså at hun er enig i det underliggende premisset for notatet til Riekeles, nemlig at velferdsstaten ikke er bærekraftig og dermed ikke lar seg finansiere på sikt. Har Marthinsen dermed noe forslag til hvordan vi kan sørge for at den ikke er underfinansiert i fremtiden?

«Fremtidige regjeringer kan bare glemme å videreføre sittende regjerings oljepengesmurte kalas, hvor prioriteringsevnen har vært fullstendig fraværende»

Nettopp, så Marthinsen vil bruke mindre oljepenger også. Det er jo bra, men det er altså ikke et svar på hvordan du skal finansiere velferdsstaten. Det er bare å konstatere at utfordringen er enda større, fordi du vil bruke enda mindre penger.

Oppsummert har altså ikke Marthinsen forstått at poenget med utgiftskutt er å kutte i utgifter. Hun erkjenner at velferdsstaten er underfinansiert, og den vil hun finansiere med å bruke mindre oljepenger fordi vi må prioritere.

Altså, HÆ?

Kanskje det i stedet er Marthinsen vi skal trekke på smilebåndet av.

Surmuling gir ingen utvikling

Processed with MOLDIV

Det er en imponerende vrangvilje som preger nyhetsredaktør i HA, John Arne Holmlund, sin kommentar til statsbudsjettet på fredag.

Det er lenge siden det har vært så mye optimisme i Innlandet som det er nå. De neste årene skal det investeres mer penger i infrastruktur i Hedmark enn noensinne i historien. Likevel er det ikke annet enn surmuling å finne fra HAs nyhetsredaktør. En kan spørre seg om det egentlig er fargen på regjeringen HA er misfornøyd med. Så lenge den er «feil» kan ingenting tilsynelatende bli positivt.

Holmlund gjør et poeng av at det har vært mangel på lekkasjer fra Gunnar Gundersen, Tor André Johnsen og meg selv i forkant av budsjettet. Det skal visstnok være et signal at vi ikke har vært på «gladsak-turné» i mange dager før budsjettet. Holmlund vil nok finne at denne turneen har vært mindre ekspansiv i andre fylker også.

Det henger ganske enkelt sammen med at denne regjeringen, i motsetning til den forrige, ikke har rent flertall i Stortinget. Det hadde tatt seg veldig dårlig ut å reise på norgesturné og invitere seg selv på bløtkake overalt med all verdens små og store lekkasjer, for så å oppleve at flere av dem blir tatt ut i forhandlinger. En mindretallsregjering må derfor være mer varsom med lekkasjer i forkant av budsjettet enn det en flertallsregjering kan være. Det er sikkert kjedelig for pressen, men slik fungerer demokratiet.

Imponerende vrangvilje

Det mest oppsiktsvekkende med Holmlunds kommentar er imidlertid hvilken vrangvilje alle gode saker skal leses med. Investeringer i jernbane og planleggingsmidler til InterCity er visst ikke noe å snakke om fordi disse sakene er «tvingende nødvendig». Er det ikke nettopp desto mer gledelig av den grunn? 

Mer penger til Høgskolen i Innlandet og Spesialenheten for politisaker omtales som "kjedelige saker". At Hamar får 49 millioner i økte frie midler neste år er visst bare lommerusk, ifølge nyhetsredaktøren. Til tross for at det er godt over landsgjennomsnittet i et ellers godt kommunebudsjett. Og penger til tidlig innsats i skolen eller økte midler til Statens barnehus på Hamar er tydeligvis ikke verdt å nevne en gang. Det er, for å si det forsiktig, ikke lett å få entusiasme omkring gode saker for Hedmark med en slik innstilling fra lokalpressen.

Ser man litt utenfor Hedmarken kunne Holmlund også trukket frem investeringer i Rena leir, styrking av Heimeværnet med stab på Elverum eller at det nå bygges nytt hovedsignal for utkjøring på Vestmo tømmerterminal på Solørbanen, som vil føre til en tidsbesparelse på 45 min for tog i retning Kongsvinger.

Satsing på skognæringen har positive ringvirkninger for hele fylket, også for biomiljøet på Hamar. Det var i hvert fall budskapet til flere under Biotown-konferansen på Hamar nå nylig. I den sammenhengen skulle man tro at også økning av tilskuddet til skogsbilveier er noe det var verdt å juble for. De neste tre årene skal bevilgningene til skogsbilveier økes med 80 millioner kroner. 

Det er viktig for Hedmark som skogfylke nr. 1 i Norge, og her vet vi at regjeringen vil møte motstand fra Naturvernforbundet og andre som mener at vern og ikke utnytting skogen som ressurs, er veien fremover. Hva med litt honnør for satsing på en av Hedmarks viktigste næringer?

Kontraproduktiv klagesang

Avslutningsvis er jeg enig med Holmlund i at bioteknologimiljøet på Hamar trenger å løftes opp som et nasjonalt satsingsområde. Å tro at det er gjort i en vending i et enkelt statsbudsjett, er imidlertid fryktelig naivt. Det vil kreve solid innsats fra Hedmarks politikere både lokalt og på Stortinget, og det vil ikke minst kreve at lokale investorer kjenner sin besøkelsestid og sørger for noen penger i bunnen. Det trengs hvis man vil komme på prioriteringslisten hos nasjonale myndigheter.

Det som uansett er sikkert er i hvert fall at det virker direkte kontraproduktivt er å underkjenne den satsingen som faktisk gjøres. For det er slettes ikke sant at dette innovative miljøet rundt Biohuset på Hamar «ikke har fått ei krone til sitt spennende utviklingsarbeid», slik Holmlunds klagesang konkluderer. 

Biosmia på Hamar har fått 2 millioner over statsbudsjettet, slik de også fikk i fjor. Det betyr at de kan jobbe videre med konseptualisering og kommersialisering av sine ideer, med klyngeeffekter over hele fylket. I Hedmark Kunnskapspark feirer de bevilgningen. I HA klages det. Forstå det den som kan.

Det bør også være gledelig at Norges forskningsråd er bevilget 50 millioner til forskning på bioøkonomi. Her bør det være muligheter for Hedmark. Det samme gjelder den nasjonale bioøkonomistrategien som regjeringen forhåpentligvis kommer med i år.

Stor grunn til optimisme

Det er all grunn til å ha store ambisjoner for Hedmark i årene fremover, men da må vi være fremoverlente og bruke de mulighetene vi får, ikke surmule over at nasjonale myndigheter ikke serverer alt i fanget på oss ved første korsvei. Slik funker det sjelden.

Vi har en kjempejobb å gjøre fremover, og jeg skal love å bidra til med full kraft. Det hadde imidlertid hjulpet med en lokalpresse som også var litt offensiv og ambisiøs på Hedmarks vegne.

Ja til jernbanefri strandsone i Hamar

(Innlegg under fylkestingets behandling av høringsforslaget til kommunedelplan for dobbeltsporet jernbane Sørli - Brumunddal, 12.09.2016)

Fylkesordfører,

Vi står overfor den kanskje viktigste saken for Hamars byutvikling de neste hundre årene. Det er viktig for Hamar-regionen hvilken trase som velges, men det har også viktige smitteeffekter på utviklingen av resten av fylket og hele landet. Hedmark Høyre mener innstillingen fra Fylkesrådet legger opp til den minst fremtidsrettede løsningen for Hamar og for Hedmark.

Nærheten til Mjøsa er denne regionens fremste fortrinn. Det går antakelig ikke an å overdrive hvilken betydning Mjøsa har for Hamar-regionens attraktivitet og utviklingsmuligheter. Å legge opp til en løsning der vi sperrer byen ute fra den viktigste attraksjonsfaktor, er, etter mitt syn, det stikk motsatte av byutvikling.

Hedmark Høyre mener alternativ K3 øst, med stasjonsplassering ved Vikingskipet er det klart beste for Hamar. Det frigjør de aller mest attraktive områdene i Hamar til byutvikling. Jernbaneverket bekrefter også selv at det er det billigste alternativet og at det gir mest samfunnsøkonomisk nytte. Når det likevel innstilles på et annet alternativ enn det som både er billigst, mest samfunnsøkonomisk lønnsomt og gir byen størst attraktivitet, så bør det være meget tungtveiende årsaker til det. Vi kan ikke se at disse er til stedet.

I tillegg er det i saksfremstillingen lagt vekt på en rekke forhold til fordel for alternativ vest, som fullstendig oversees når de samme argumentene kunne brukes for alternativ øst. Det kan virke som Fylkesrådet skrev deler av konklusjonen før de begynte å arbeide med saksgrunnlaget. 

Det er for eksempel lagt stor vekt på Hamars kulturhistorie som jernbaneby. Vi kan ikke se at noen av alternativene skulle gjøre Hamar til noe mindre av en jernbaneby, selv om stasjonen får en litt annen plassering. Derimot er ikke Hamars historie som havneby nevnt med et eneste ord. Det er kanskje ikke så rart, ettersom vest-alternativet innebærer å gjøre hele dagens havneområde om til en fylling. Havna i Hamar har helt avgjørende betydning for hvordan Hamar sentrum er skrudd sammen, noe representanten Øygarden vil komme nærmere inn på i et senere innlegg.

Det er også lagt stor vekt på at alternativ Øst mangler en tilsving til for sørgående tog fra Dovrebanen over på Rørosbanen. Dette kan vanskelig oppfattes som noe annet enn en snubletråd fra Jernbaneverket, og litt febrilsk leting etter argumenter for å unngå øst. Det ble bekreftet i stad at tilsving i alternativ Øst koster 200 millioner kroner. Det betyr altså at selv med tilsving så er Øst billigere enn alle de andre alternativene. Ettersom dette fra før av er det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme alternativet, kan hensynet til påkobling nordfra umulig være et argument. Jeg kan derfor ikke skjønne hvorfor dette ikke er lagt inn i planforslaget.

Det er også overraskende at det ikke er lagt vekt på mulighetene som alternativ øst åpner for hele østerdalen. Ved stasjon ved Vikingskipet åpner man for en smidig påkobling fra InterCity-nettet og til Rørosbanen i fremtiden. Dermed muliggjør man direktetog fra Oslo til Trondheim via Østerdalen uten å måtte snu på Hamar. Det vil kunne integrere Elverum i InterCity-nettet.

Det kanskje mest påfallende med Fylkesrådets innstilling er at de synes å ha glemt at denne saken til syvende og sist handler om mennesker. Det handler om de som skal leve, bo- og trives i Hamar-regionen i fremtiden. Det kan virke som Fylkesrådet mener at hensynet til at barn og unge, voksne og eldre, skal trives i en attraktiv mjøsby, med strand og rekreasjonsområder som resten av landet kan misunne oss, er underordnet andre hensyn.

Velger vi øst åpner vi Hamars indrefilet for byutvikling, vi muliggjør langt smidigere trafikkovergang fra Hamar og inn i østerdalen, vi unngår å sperre inn Hamars viktigste attraksjonsfaktor, og det er i tillegg billigere enn de andre alternativet. 

Vi kan vanskelig se at det er noen annen logisk konklusjon enn å gå for dette.

Fellesskap er mer enn staten

Fellesskap er mer enn staten

Tale til Unge Høyres Sommerleir

Hove leir, 3. august 2016

Kjære alle deltakere på Unge Høyres sommerleir 2016,

Jeg håper dere har gledet dere like mye til dette som meg.

Jeg håper dere som var her i fjor har gledet seg til å møte nye venner dere fikk på forrige sommerleir. Og jeg håper dere som er her i år gleder dere til å bli kjent med Unge Høyre-medlemmer fra hele landet, og danne nye vennskap. Vennskap som mange av dere kommer til å verdsette resten av livet.

Det er det sommerleiren handler om.

Unge Høyre er et fellesskap. Vi som er på denne sommerleiren, er her fordi vi deler noen felles verdier om frihet, mangfold og toleranse.

Vi tror at samfunnet skapes nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned.

Vi tror på et samfunn med like muligheter, ikke et samfunn med like mennesker.

Vi tror at samfunnet blir best, når det bygger på det personlige ansvaret, ikke når staten tar mer og mer ansvar for oss.

Men til tross for et felles verdigrunnlag, er denne sommerleiren på mange måter også en feiring av mangfold og kulturforskjeller. For det er noen mil fra Arendal til Namsos til Bergen til Karasjok. Fra innerst i skauen i Hedmark til en takleilighet innenfor ring 3. 

Derfor håper jeg dere benytter anledningen til å gå bort til noen dere ikke har snakket med før. Og til dere som synes det er litt skummelt, så har jeg tenkt å foreslå noen åpningsreplikker dere kan bruke:

«Hva er ditt favorittsitat av Ronald Reagan?», passer veldig godt hvis du skal snakke med noen fra Høyres Studenter.

«E du mest glad i første ellår andre Mosebok?», er en fin start hvis du skal snakke med noen fra Agder-delegasjonen.

Hvis du snakker med noen fra Hedmark, så bør du egentlig bare unngå å snakke om hvor søt ulven er, ellers er det ittno som er mer koooselig enn folk fra Innlændet.

«Si meg, hvilket land er din au pair fra?», kan du åpne med hvis du skal starte en samtale med noen fra Oslo.

Men det tryggeste av alt er kanskje å gå bort til noen fra Bergen, for de er så fulle av seg selv at du trenger bare å stå der og lytte.

#

Vi begynner å merke at det nå er bare ett år til valgkampinnspurten virkelig er i gang. Nå begynner partiene å gjøre seg lekre for velgerne, hente frem det beste de har av politikk for å bygge tillit fremover mot 2017 og friste velgerne over på sin side.

Et av de partiene som virkelig har satt på sjarmoffensiven er SV. Denne uken hentet SV frem et nytt uprøvd forslag fra skuffen, og jeg må innrømme at det ikke kunne passet noen bedre enn nettopp SV.

Partiledelsen i SV vil nemlig ha med hele Norge ut på brunsnegleplukking. To ganger i året vil SVs partisekretær at hele Norges befolkning skal ta fri fra jobben for å dra ut og plukke brunsnegler.

De har til og med laget et eget navn på denne dugnaden sin. «Slug Hour» skal SVs nye prosjekt hete. 

Altså, dette må jo være det endelige beviset på at SV er for alt som er kjipt og mot alt som er gøy.

Happy Hour skal vi ikke få lov til å ha, men Slug Hour, der skal ingen slippe unna. Det neste blir vel at?. Nei, jeg kommer faktisk ikke på noe som er dummere enn det.

Men denne saken fikk meg også til å tenke på at SV på mange måter er selve manifestasjonen av en brunsnegle.

De lever på verdier som andre har plantet.

De forsyner seg grådig av det som er der.

Og får de herje lenge nok er det ikke så mye av verdi igjen.

# # #

Men SV er ikke de eneste som finpusser retorikken om dagen. Arbeiderpartiet har også begynt å gjøre seg klare for valgkamp, og der SV leter i gartnerskuffen for nye ideer, ser det ut som Arbeiderpartiet forsøker seg på god gammeldags skremselspropaganda.

Denne uken kunne AUF-leder Mani Hussaini fortelle at deres mål er at «fellesskapet vi har i dag skal bli enda sterkere om 20 til 50 år, og ikke svakere, som Høyre-siden hele tiden argumenterer for.» 

For det første er det fascinerende at AUF går rundt og tror at vi på høyresiden står opp hver morgen for å svekke fellesskapet i Norge. For det andre avslører det hvor snevert fellesskapsbegrepet til venstresiden egentlig er.

Jeg liker nemlig ordet «fellesskap». Jeg har alltid likt ordet «fellesskap». Ja, faktisk mener jeg at «fellesskap» er en av de viktigste bærebjelkene i et godt samfunn. Men når jeg hører ordet fellesskap er ikke «offentlig sektor» det første jeg kommer på.

Jeg tenker på familien min, vennene mine, kollegaer, på organisasjoner jeg er medlem av. På en rekke fellesskap som jeg for det aller meste har valgt å være en del av selv.

Det er disse fellesskapene som er ryggraden i våre liv.

Det er dem vi tenker på først når vi står opp om morgenen og som er i tankene våre når vi legger oss om kvelden.

Det er dem vi ser frem til å dele fine opplevelser med, og det er dem vi henvender oss til når livet er litt kjipt noen ganger.

Jeg synes egentlig litt synd på venstresiden, som holder seg med et så fattig fellesskapsbegrep. Der fellesskapet bare er et annet ord for velferdsstaten.

Derfor tror AUF at de styrker fellesskapet når de sier at «med skatt skal landet bygges». Som for øvrig er en tullete slogan på så mange måter at det kunne vært gjenstand for et eget foredrag. 

Men det viser først og fremst mangelen på en helt fundamental forståelse. At den viktigste velferden i livene våre skapes av de små fellesskapene.

Velferd skapes av mennesker.

Joda, vi må ha skatt også, men det er ikke skatt som gjør at læreren sitter igjen en ekstra time for at alle elevene hennes skal få realisert sine drømmer.

Det er ikke skatt som gjør at foreldre bruker timevis av fritiden sin, etter de kommer hjem fra jobb, på å gi barna i lokalsamfunnet et idrettstilbud.

Det er ikke skatt som gjør at tusenvis av voksne mennesker går natteravn hver helg, for å gjøre det litt tryggere for ungdom å ferdes ute

Dette er også velferd. Den er skapt av enkeltmenneskers engasjement og deres ønske om å gjøre noe for sitt lokalsamfunn.

Disse fellesskapene bygges ikke med høyere skatt.

De bygges ikke av flere lover og direktiver.

Norge på sitt beste bygges ikke av sosialistiske versjoner, der absolutt all innsats skal inn i den samme offentlige smørja.

Norge på sitt beste bygges av enkeltmennesker som tror på verdien av arbeidet sitt og som med små steg gjør Norge til et bedre land å bo i.

#

Kjære Unge Høyre,

Fellesskap betyr ikke bare en ting. Vi har mange typer fellesskap, men vi har også ett Fellesskapet Norge.

Men det handler ikke om hvor mange penger som formidles over offentlige budsjetter hvert år. Eller om tjenestetilbudene våre leveres av offentlige eller private aktører.

Når jeg tenker på fellesskapet Norge, så tenker jeg på hvilke verdier vi tror på som nasjon. Hva vi vil at Norge skal symbolisere på tvers av partipolitiske skillelinjer, hva vi forventer at både gamle og nye borgere slutter seg til av grunnleggende holdninger og verdier.

Jeg tenker på ytringsfrihet. At vi i Norge har rett til å kritisere både politiske og religiøse autoriteter. At vi kan være rivende uenige med hverandre. Ja, til og med si ting som krenker eller sårer, men at vi møter ytringer med motytringer, ikke med vold.

Jeg tenker på religionsfrihet. At vi i Norge har rett til å tilbe akkurat den guden vi vil. Rett til å slutte å tro på en Gud vi har trodd på. Rett til å begynne å tro på en annen Gud enn den vi har trodd på tidligere. Og vi har rett til aldri å ha trodd på noen Gud i det hele tatt. 

Jeg tenker på likestilling. At her i Norge så er kvinner likestilt med menn. At kvinner, både i familien, i politikken og i samfunnet for øvrig har den samme selvsagte rettigheten til høylydt å uttrykke sine meninger som det menn har. At de har den samme retten til å gå kledd som de vil, date hvem de vil og ellers finne sin identitet.

Jeg tenker på seksualitet. At her i Norge skal vi ha kommet så langt at homofil kjærlighet er akkurat like velkomment i gatebildet som heterofil kjærlighet, og at det gjelder like mye på Grønland torg eller midt tjukkeste Bibelbeltet som på Majorstua. At det gjelder minoriteter like mye som det gjelder etniske nordmenn.

Jeg tenker på rettstaten. At i Norge er det norsk lov og universelle menneskerettigheter som bestemmer hva du har lov til å gjøre, og den står over all form for æreskultur eller religiøse doktriner. At de lovene gjelder for absolutt alle som oppholder seg i Norge, uavhengig av hvilken kultur du kommer fra.

Jeg tror statsviteren Francis Fukuyama har rett når han sier at for å møte en situasjon der flere mennesker fra andre kulturer enn noen gang før, søker tilflukt i Europa, så må vi forme vår nasjonale identitet rundt politiske verdier.

Da må vi si at dette er kriteriene for å være en god nordmann, og de handler ikke om hudfarge, kjønn, religion eller seksualitet, men om hva du står for og hvordan du behandler andre mennesker.

#

Kjære Unge Høyre,

Sommeren pleier å være en tid for agurknyheter om katter i trær, hvilken is som er sunnest eller hvor i landet flåtten er mest utbredt. Denne sommeren har vært ganske annerledes.

Jeg tror det er flere enn meg som har kjent på en blanding av sinne, tristhet og matthet når du våkner opp om morgenen og sjekker nettavisene, bare for å se hvor det har vært et terrorangrep i dag.

Det er lett å kjenne seg litt følelsesmessig avstumpet. Samtidig blir man sint, fordi vi ikke kan akseptere at dette skal være den nye normalen.

I Nice skulle den elleve år gamle amerikanske Brodie og faren hans oppleve folkelivet på strandpromenaden. Dagen var 14 juli, Frankrikes nasjonaldag. Brodie var et av ti barn som ble drept den tragiske dagen i Frankrike. 

Terror er ikke noe nytt, men den har endret form. Angrepene er nærmere enn noen gang. Terrorgrupper rekrutterer ekstremister fra våre egne nabolag. Frankrike er et av landene som har blitt hardest rammet. 

Mange har pekt på en blanding av parallellsamfunn, store splittelser i befolkningen og økonomiske og sosiale problemer som årsaker til at Frankrike er særlig utsatt for terror. Mye av dette er et resultat av en feilslått integreringspolitikk.

Den franske avisen Le Figaro offentliggjorde i februar en rapport om at potensielt radikaliserte personer i Frankrike hadde økt kraftig i 2015. Områdene med flest radikaliserte er i Paris og Nice. Rundt 1800 mennesker har reist fra Frankrike for å bli fremmedkrigere.

Utenforskap kommer med en pris. Terrorgruppene rekrutterer ofte de som faller utenfor, de som føler at de aldri kan bli et fullverdig medlem av storsamfunnet.

Parallellsamfunn oppstår når integreringen feiler. Og la det være klart, å integrere mennesker betyr ikke at vi skal gjøre alle like oss selv, men at vi har et verdifellesskap. 

Det har kanskje aldri vært viktigere med en verdimobilisering enn akkurat nå.

Jeg tror noe av det farligste vi kan gjøre er å lage kriterier for å bli et fullverdig medlem av det norske fellesskapet, som er uoppnåelige for en stor del av samfunnet.

Så la oss slå det fast nok en gang, det handler ikke om hvilket navn du har, hvilke klær du går i eller hvilket land du kommer fra. Det å være norsk er å ha et sett med verdier. Du er norsk fordi du er en del av et fellesskap som tror på et samfunn med frihet, mangfold og toleranse.

# # #

Kjære alle sammen,

Dette er fjerde år på rad i nyere tid at vi arrangerer sommerleir. 

Da vi arrangerte den første sommerleiren på lenge i 2013, så skulle vi inn i regjering og farge Norge blått. Da ble sommerleiren den siste vitamininnsprøytningen før hundrevis av Unge Høyre-medlemmer over hele landet gjorde en kjempedugnad og løftet Erna Solberg inn i statsministerstolen.

Om ett år er vi der igjen. Da skal Unge Høyre bli den avgjørende faktoren som sikrer Erna fire nye år som statsminister og den første gjenvalgte Høyre-regjeringen siden 80-tallet.

Jeg har aldri gledet meg så mye til de debattene vi skal ha i tiden fremover, hvor vi skal vise hvem som har de beste ideene, de beste kandidatene og den beste politikken.

Fordi det betyr noe hvem som styrer Norge. Det betyr noe om det er Arbeiderpartiet eller Høyre som leder regjering. Og ja, det betyr jammen noe om det er Unge Høyre eller AUF som er ungdomspartiet til det største regjeringspartiet.

Når vi skal ut på skoler over hele landet igjen etter sommeren, og få folk til å bli med på vinnerlaget, så kan vi være stolte av alt vi har fått til.

Det var Unge Høyre som krevde at regjeringen skulle gi yrkesfag et skikkelig løft. Nå har lærlingtilskuddet økt ved hver eneste budsjettrunde, etter at det sto stille i åtte år med Ap i regjering. Det betyr at langt flere yrkesfagelever kommer til å få fullført utdannelsen sin.

Vi har økt valgfriheten i skolen. Etter at Unge Høyre har jobbet for nasjonalt fritt skolevalg i årevis, har vi endelig kommet et godt stykke på vei, med en ny regel som gir alle rett til å søke på den skolen de vil, uansett hvor i landet den ligger.

Lærerevaluering har Unge Høyre jobbet for så lenge jeg kan huske. Jeg søkte på nett i dag for å finne det første avisoppslaget Unge Høyre hadde om det. Da fant jeg et oppslag fra 1991. Det er på det tidspunktet da Jan Tore Sanner var leder. Ja, det er faktisk to år før Maria var påtenkt. Så det betyr at Unge Høyres kamp for lærerevaluering er to år eldre enn Maria Barstad Sanner. 

Nå er en annen av Unge Høyres tidligere ledere kunnskapsminister, og alle elever får nå endelig en rett til å vurdere undervisningen sin.

For studentene leverte vi først den største økningen i studiestøtte på 10 år, etter bare et par måneder i regjering. Så fulgte vi opp med det som studentorganisasjonene og alle ungdomspartiene har jobbet for lenge. Nå blir det endelig 11 måneders studiestøtte. Og dette var vi enige om. Hele høyresiden og venstresiden var enige, men det måtte en Høyre-regjering for å få det til.

Med Erna bygger vi dobbelt så mange studentboliger i året som det vi gjorde med Jens Stoltenberg, og samtidig er sparebeløpet i BSU økt. Det gjør det enklere for ungdom å komme seg inn på boligmarkedet.

Vi har fått til masse, og omtrent i det vi åpnet landsmøtet for litt over en måned siden ga også Torbjørn beskjed om at han endelig gjør noe med eksamen før russetiden. Neste år vil Stortinget få levert konkrete alternativer til hvordan det kan gjennomføres. 

Men er det en ting jeg har lært av å være leder i Unge Høyre i to år, mens Høyre har sittet i regjering, så er det at veien fra vedtak til handling kan være irriterende lang noen ganger. Derfor er det så fint at Torbjørn, som har ansvaret for så mange av de sakene vi jobber for, kommer på besøk i morgen.

For da har dere alle sjansen til å minne om disse. Så jeg håper alle kan bli med på en dugnad i morgen. Ingen tar selfie med Torbjørn uten også å spørre: «Og forresten, når kommer eksamen før russetiden?»

Kan vi være med på det? (JA)

#

Og når vi først snakker om gjennomslag.

I dag åpner også AUF sin sommerleir, og jeg har merket meg at de har en litt annen definisjon av ordet «gjennomslag» enn oss. Bare for å ta en helt tilfeldig sak: fraværsgrensa. Ja, av alle saker, så er det antakelig fraværsgrensen som har blitt diskutert mest i vår. 

Og i denne saken hadde AUF ? for en gangs skyld ? tatt et klart standpunkt, noen fraværsgrense skulle de ikke ha. Jeg synes jo det er litt ironisk at den viktigste skolesaken for AUF er å kunne skulke skolen så mye de vil, men la gå. 

I juni kunne de også feire, fraværsgrensa var offisielt avlyst. Så fornøyde var AUF med dette at de rykket ut i alle landets aviser, klappet seg selv på skulderen og tok æren for at fraværsgrensen ble avlyst. Men så, en uke etter at AUF jublet, kom det en kontrabeskjed fra Youngstorget: Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske hadde snudd i saken og sørget for at det blir fraværsgrense likevel. Og på tross av at Ap da har gått fra å være for, til å være mot, til å være for igjen, så klarer AUF med litt godt politisk håndverk å vinkle dette til en seier for seg selv. For de hadde jo vunnet første runde. 

Og da tenker jeg at du MÅ jo være medlem av AUF for å tro at når du ikke vil ha en grense for fravær, og tilslutt ender opp med en grense for fravær, så har du fått gjennomslag. 

Det er litt som å ønske seg en iPhone 6 til jul, men så ender du opp med et par hjemmestrikka ullsokker. Alle skjønner at du må dra en hvit løgn, gi tante en klem og si «tusen takk for ullsokkene jeg ønsket meg». Men du vil nok få noen rare blikk hvis du kommer på skolen etterpå, strekker frem føttene med ullsokkene, sånn at alle klassekameratene dine kan se dem, peker ned og utbryter høyt: «se ? en iPhone 6!»

#
Kjære alle sammen,

Om bare ett år skal vi inn i den viktigste valgkampen i Høyres historie.

Og jeg er utrolig optimistisk. 

Jeg blir optimistisk når jeg ser Mathias daglig i Tønsberg blad.

Jeg blir optimistisk når jeg ser Hassan slå ververekord på ververekord i Oslo.

Jeg blir optimistisk når Elizabeth, Tobias og Jenny holder så gode innlegg på Høyres landsmøte at Erna, Ine og Jan Tore må gå opp og ta replikk.

Jeg blir optimistisk når Nordland, Troms og Finnmark samler over 100 medlemmer til Nord-Norge konferansen.

Vi har kanskje ikke flest medlemmer som betaler 10 kroner i medlemskontingent og får en huba buba på kjøpet.

Men vi har de mest aktive medlemmene.

Vi har de best skolerte medlemmene.

Vi har de beste ideene.

Vi har de største politiske talentene.

Og beviset på det er alle dere som er her på Unge Høyres sommerleir 2016.

Jeg gleder meg masse.

Tusen takk.
 

Arbeiderpartiets boligbløff

Arbeiderpartiet har null troverdighet i boligpolitikken.

I dag kan vi se en video på Arbeiderpartiets facebookside, der de forteller at de vil bygge 3000 studentboliger i året. «800 flere enn regjeringen», står det i annonsen. Det de unnlater å fortelle er at denne samme regjeringen bygger 1200 flere studentboliger i året enn de selv gjorde da de styrte.

Under den rødgrønne regjeringen ble det årlig bygget i underkant av 1000 studentboliger i året. Noe av det første denne regjeringen gjorde var å gjennomføre et kjempeløft for utbyggingstakten av nye studentboliger, og vi ligger nå på ca 2200 studentboliger i året.

Jeg deler NSOs ambisjon om 3000 studentboliger, men det er ingen grunn til å tro på Arbeiderpartiet, når de plutselig har fått et slikt engasjement for studentboliger, som de ikke hadde i alle årene de styrte en flertallsregjering.

Det er heller ikke første gangen Ap har kommet med store løfter i boligpolitikken, som senere viste seg å være en diger bløff. I valgkampen i 2015 hørte vi Raymond Johansen gjentatte ganger love at de skulle doble boligbyggingen i Oslo. Så langt har det vært en gedigen fiasko.

Johansen har ikke bare mislykkes med å nå løfte sitt, men i stedet klart å sørge for en kraftig nedgang i nyregulerte tomter.

I mai var fasiten etter syv måneder ved roret at tomtereguleringen er nær halvert.

På Stortinget har Ap fått gjennomslag for nye energikrav som Boligprodusentenes Forening mener vil gjøre prisen på en 60 kvadratmeter stor leilighet hele 100.000 kroner dyrere.

Og ikke nok med det. I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett foreslår de også å kutte det samlede sparebeløpet i BSU med 100.000 kr.

Summen av Aps boligpolitikk er altså at det bygges færre boliger, at boligene blir dyrere og at det blir vanskeligere å spare til bolig. 

Likevel skal vi altså etter en videosnutt på Aps facebookside tro på at antallet studentboliger vil skyte i været bare de kommer til makten.

Det er ikke spesielt troverdig, for å si det forsiktig.
 

Det personlige ansvaret tilbake i politikken

Det personlige ansvaret tilbake i politikken

Tale til Unge Høyres landsmøte 2016

Quality Hotel Edvard Grieg, 17.06.2016



Kjære Unge Høyre-venner,

Denne dagen har jeg gledet meg til veldig lenge. Det er fantastisk hyggelig å se alle sammen. Det er noe helt spesielt med Unge Høyres landsmøte. Hvert andre år samles mange hundre Unge Høyre-folk, for å vedta ny politikk, og det vi vedtar her denne helgen er ikke Unge Høyre nye politikk, men om noen år er det også Høyres nye politikk.

I år er det 10 år siden jeg var på mitt første landsmøte i Unge Høyre.

Jeg husker det veldig godt. Det var i Stavanger, Torbjørn Røe Isaksen var leder i Unge Høyre. 

Det er mye som har endret seg siden den gangen. 

Organisasjonen er større.

Vi hadde ikke sånn lysende talerstol på den tiden.

Og gutta i Unge Høyre har nå oppdaget at det finnes andre plagg enn dressjakke. Selv om det er noen som tviholder på stilen fortsatt. (Jeg skal ikke nevne navn, Karl Stefan.)

Men det er noen ting som ikke endrer seg.

Jeg husker følelsen jeg hadde, da jeg skulle opp på talerstolen og holde innlegg for første gang.

Hjertet begynner å dunke, beinene begynner gjerne å dirre litt, jeg blir litt tørr i munnen. Noen tror kanskje at den følelsen går bort etter hvert. Det gjør den ikke.

Det er den samme følelsen jeg hadde, da jeg gikk opp på talerstolen for to år siden, etter å ha blitt valgt som leder av Unge Høyre, og det er den samme følelsen jeg har nå.

Jeg synes det er utrolig rart at det allerede er to år siden sist vi var samlet til landsmøte, for tiden har gått så utrolig fort.

De siste to årene har vært de travleste, og til tider mest slitsomme, jeg har opplevd, men det har også vært de mest lærerike, spennende og inspirerende.

Å være leder i Unge Høyre er et stort privilegium.

Vi har de mest aktive medlemmene.

Vi har de beste ideene.

Vi har de største politiske talentene.

Og det er alle dere som gjøre det å være leder i Unge Høyre til verdens beste jobb.

Det er å se medlemmene som ruler debattene i lokalavisa.

Det er å møte ungdommer som er på sitt første medlemsmøte i Unge Høyre, men som allerede har masse tanker om hvordan de vil gjøre samfunnet enda bedre.

Det er debattene i landsstyret og sentralstyret.

Det er dere på kontoret som sørger for at organisasjonen går rundt.

Det er samholdet, vennskapene og vår felles visjon om et samfunn med muligheter for alle.

Det er dere som gjør meg stolt av å si velkommen til landsmøte i det største borgerlige ungdomspartiet.

Velkommen til landsmøte i Norges viktigste og beste ungdomsparti!

Velkommen til Unge Høyres 53. landsmøte.
#
Kjære venner,

Da vi var samlet på Sundvollen for to år siden så var regjeringsprosjektet fortsatt ganske nytt.

Unge Høyre hadde som smått begynt å venne seg til rollen som ungdomspartiet til statsministeren og det største regjeringspartiet.

Vi har grunn til å være stolte av den reisen vi har vært med på de siste to årene.

Vi driver idéutviklingen i Høyre.

Vi fremmer forslag.

Vi får gjennomslag.

Vi går i krigen for Høyre, i avisene, på stands, i debattene rundt lunsjbordet i kantina og i sosiale medier når de trenger oss. Også kritiserer vi Høyre når de trenger å høre på oss.

Unge Høyre er på sitt aller beste når vi utgjør en ideologisk ryggrad i Høyre 

... når vi står som et prinsipielt korrektiv til et moderparti som av og til henfaller til litt koselig klikkstyre

... når vi løfter blikket og tar noen vanskelige debatter, samtidig som vi kombinerer dette med å jobbe målrettet for konkrete, praktiske og gjennomførbare løsninger, som gjør hverdagen til folk litt bedre, litt enklere og litt friere.

Det har vi fått til sammen de siste årene.

Jeg synes det viktigste med et landsmøte er å se fremover. Å utvikle ny politikk og diskutere hvilke løsninger vi mener er riktig for å møte de utfordringene vi står overfor, men vi skal også tillate oss å bruke litt tid på å snakke om alt vi har fått til. For det er ikke så rent lite.

Vi har gjort det enklere for ungdom å prøve seg i arbeidslivet, ved å åpne opp for flere midlertidige ansettelser.

Det var Unge Høyre som krevde at regjeringen skulle gi yrkesfag et skikkelig løft. Nå har lærlingtilskuddet økt ved hver eneste budsjettrunde, etter at det sto stille i åtte år med Ap i regjering.

I tillegg har vi innført et krav om at alle bedrifter må ha lærlinger for å vinne offentlige anbud.

Unge Høyre har jobbet for nasjonalt fritt skolevalg i årevis. Nå har vi endelig kommet et godt stykke på vei, med en ny regel som gir alle rett til å søke på den skolen de vil, uansett hvor i landet den ligger.

Lærerevaluering har Unge Høyre snakket om siden før forsvarsminister Ine Eriksen Søreide var leder i Unge Høyre. Nå får endelig alle elever en rett til å vurdere undervisningen sin.

For studentene leverte vi først den største økningen i studiestøtte på 10 år, etter bare et par måneder i regjering. 

Og nå landsmøte, nå har vi endelig fått det til, det som studentorganisasjonene og alle ungdomspartiene har jobbet for lenge. Nå blir det endelig 11 måneders studiestøtte.

Med Erna bygger vi dobbelt så mange studentboliger i året som det vi gjorde med Jens Stoltenberg, og samtidig er sparebeløpet i BSU økt. Det gjør det enklere for ungdom å komme seg inn på boligmarkedet.

Vi har fått til masse, og senest i går ble det klart at Torbjørn endelig gjør noe med eksamen før russetiden. Neste år vil Stortinget få levert konkrete alternativer til hvordan det kan gjennomføres. Og vi kommer aldri til å gi opp, før det er banket igjennom og vedtatt i Stortinget.

Så hvis Senterungdommen, Sosialistisk Ungdom eller AUF vil ha en debatt om hvem som prioriterer yrkesfag, hvem som gir elevene valgfrihet, hvem som sørger for bedre studentøkonomi, hvem som gjør at ungdom får jobb, ja, hvem som har den beste ungdomspolitikken, så er vi klare for den debatten hvor som helst, når som helst.

Bring it on!

#

Kjære landsmøte,

Vi står ved et veiskille i norsk politikk.

I altfor lang tid har den politiske debatten stort sett handlet om hvem som prioriterer et felt mest, ved å bruke mest penger på det feltet.  Men hvis man prioriterer alt, prioriterer man i realiteten ingenting. 

Dette må snu. Og årsaken er veldig enkel: Pengene er snart brukt opp. 

Det er ikke mange år til Norge går i minus. Det betyr at utgiftene har vokst seg så store at vi ikke klarer å demme opp for dem med avkastningene fra oljefondet.

Om vi bare viderefører dagens velferdsnivå, vil underskuddet på statsbudsjettet i 2060 være på hele 140 milliarder. Det er ikke en påstand. Det er finansdepartementets egne beregninger.

Det er noe alle politikerne egentlig vet, men som det er altfor liten vilje til å gjøre noe med.

Og dette er kostnaden ved å finansiere dagens velferdsnivå. Så utfordringen er egentlig mye større.

For vi kommer ikke til å være fornøyd med dagens velferdstjenester i 2060, like lite som våre besteforeldre hadde vært fornøyd med 70-tallets velferdstjenester i dag. 

Vår generasjon kommer også til å kreve at velferdssamfunnet fortsetter å utvikle seg, men det vil kreve at utviklingen på andre områder snur.

Skal vi fortsette å øke kvaliteten på offentlige tjenester, samtidig som vi arbeider mindre og pensjonerer oss tidligere, så vil vi omtrent på det tidspunktet da vi blir pensjonister ende opp med et årlig budsjettunderskudd på 600 milliarder, eller 26 prosent av fastlands-BNP.

Om dere synes det blir mye tall, så kan jeg illustrere det på følgende måte: Det er det dobbelte av det Hellas slet med på det aller verste.

Det betyr ikke at jeg tror vi kommer til å ende opp som Hellas. Vi kommer ikke til å gjøre det. Vi vet ikke akkurat hvordan samfunnet vårt kommer til å se ut i 2060. 

Det vil vokse frem ny teknologi, nye næringer og nye trender som endrer på dette bildet.

Men det vi kan si helt sikkert er at vi ikke kan fortsette å jobbe mindre og pensjonere oss tidligere samtidig som vi lever lengre og bevilger oss stadig dyrere velferdsordninger til stadig flere som igjen skal finansieres av stadig færre i arbeid.

Det er som Margaret Thatcher sa: Problemet med sosialisme er at på ett eller annet tidspunkt så går du tom for andre folks penger.

Denne utfordringen kommer nærmere og nærmere. Snart går det ikke an å skyve den foran seg lenger, men det kommer ikke til å bli enkelt. 

En hel generasjon politikere som aldri har vært vant til noe annet enn å fordele nye store overskudd, må snart lære seg å navigere i en virkelighet der nye «satsninger» krever at man må kutte i noe annet. Det er en jobb vi i Unge Høyre må hjelpe dem med, for det er faktisk vår fremtid dette handler om.

I 2060 så er Erna Solberg 99 år. Vi håper selvfølgelig at hun fortsatt er en vital, aktiv dame på den tiden, men sjansen er nok stor for at hun i det minste har vært pensjonist noen år.

Vi som sitter her i salen går en langt mer usikker pensjonstilværelse i møte. Det er rett og slett usikkert om det er penger igjen til oss. Det betyr at for hvert år som går nå, så vil det bli viktigere og viktigere med politikere som evner å prioritere.

Vi har ikke lenger råd til politikere som ikke vil noe mer enn å styre.

For når du ikke kan bruke mer penger på alt lenger, så betyr det at du må si at noe er viktigere enn noe annet.

Det er dette politikk handler om. Det er ikke alltid lett å ta ansvar, men når ikke politikere gjør den jobben, så kan det fort få absurde konsekvenser.

Det er for eksempel et mysterium for meg at vi i Norge har godtatt en ordning med 100 prosent sykelønn, en ordning som har gitt oss dobbelt så høyt sykefravær som Sverige.

Jeg tror ikke folk flest er klar over hvor mye penger dette koster oss.

Hvert år bruker Norge ca 40 milliarder på sykelønn. Det er, for å sette det litt i perspektiv, like mye penger som vi bruker i året på hele Forsvaret.

Eller for å si det med et språk Oslo og Akershus forstår. Det er en ny E18 hvert eneste år.

Så hva er grunnen til at Sverige har halvparten så høyt sykefravær som oss? 

Er det lufta i Sverige som er så mye bedre?

Eller kan det kanskje ha noe med økonomiske incentiver å gjøre?

Sverige pleide nemlig å ha samme sykelønnsordning som Norge, og omtrent like høyt sykefravær.

Forskjellen er at Sverige opplevde en økonomisk krise på 90-tallet, og måtte spare penger. Da fant de ut noen spennende ting. En undersøkelse viste for eksempel at korttidsfraværet økte med 40 prosent under fotball-VM.

Det Sverige gjorde var blant annet å innføre 80 prosent sykelønn. Det førte til en halvering av sykefraværet.

Vi i Norge, derimot, opplevde en sterk vekst i oljeinntekter. I stedet for å prøve å spare, tviholdt vi på 100 prosent sykelønn, og alle forsøk på å få ned sykefraværet har mislykkes.

Hadde vi gjort som Sverige kunne vi altså spart over 20 milliarder i året.

Dette er først og fremst et prinsipielt spørsmål om at det alltid skal lønne seg å jobbe, men det er også et rent praktisk spørsmål om dette virkelig er den beste måten å bruke 20 milliarder på?

Hva med kreftmedisiner som vi ikke har tatt i bruk i Norge enda fordi det er for dyrt?

Hva med rusmisbrukere som står i kø og venter på behandling?

Hva med lavtlønnede aleneforsørgere som sliter med å få endene til å møtes? 

Hva med barn som lever i fattigdom? Kunne vi ikke gjort noe mer for dem?

Det mener jeg vi kan, og det er her vi kan vinne denne debatten.

Sykelønnsdebatten illustrerer et større problem. Nemlig at mangelen på faktiske prioriteringer forhindrer oss i å hjelpe mest effektivt, de som trenger det aller mest.

Jeg synes vi skal ta denne debatten, både i og utenfor vårt eget parti med rak rygg.

Vi skal ikke la oss forlede av folk i eget parti som sier det ikke er mulig å vinne valg på å stå rakrygget i debatter og forklare hvorfor vi har gjort en vanskelig politisk prioritering. 

Og enda viktigere: Vi skal aldri la oss belære av en venstreside som tror de har monopol på å bry seg.

... som tror de er reinkarnasjonen av godhet, bare fordi de har en eneste løsningen på et hvert problem: å kaste mer penger på det.

En slik politikk er uansvarlig og i utakt med fremtiden. Og ikke bare fordi den er dyr, selv om det er ille nok, men fordi denne ideen om at alle problemer kan løses med litt mer politikk, litt mer stat og litt mer offentlig sektor, bidrar til å bryte ned den kanskje aller viktigste kvaliteten i et godt samfunn, det personlige ansvaret. 

Det er ikke mulig å si at staten skal ta alt ansvaret for deg, og samtidig be folk om å ta ansvar selv.

Vi må avvise ideen om at:
 - hvis du får en dårlig karakter så er det skoleverket sin feil.
 - hver gang du kommer for sent til en avtale så er det NSB sin feil.
 - hvis du mangler motivasjon på jobb så er det bare arbeidsgiver sin feil.
 - hvis du spiser noe usunt så er det butikkene sin feil.
 - ja, hvis du begynner å snuse så er det fargen på snusboksen sin feil.

Jeg meldte meg inn i et parti som tror på personlig ansvar.

Det er på tide å minne Høyre om våre grunnleggende prinsipper.

Det er på tide å bringe det personlige ansvaret tilbake i politikken.

#

Kjære landsmøte, 

Komplekse problemstillinger har sjelden perfekte svar.

Få områder illustrerer det så tydelig som i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

De siste årene har vi måttet tilpasse oss en verden som ser annerledes ut, enn da vi tok over regjeringskontorene. Ved inngangen til 2014 var vår største bekymring fortsatt Norges forhold til Kina.

Så endret det sikkerhetspolitiske bildet i Europa seg, kanskje for resten av vår levetid, da verden ble lamslått vitne til at Russland annekterte den ukrainske Krim-halvøya. Det var første gang siden andre verdenskrig, at en europeisk stat med makt annekterte en del av et naboland.

Bare uker før vi avholdt vårt landsmøte på Sundvolden for to år siden, tok terrorgruppen IS kontroll over Iraks nest største by, Mosul. Siden har vi nesten blitt vant til daglige oppdateringer fra skrekkregimet IS, på nyhetssendinger, på nettaviser og i facebook-feeden vår.

I Syria er det brutal borgerkrig. Konflikten omtales nå som verdens verste humanitære krise. Hver femte flyktning i verden kommer nå fra Syria, og det er flere mennesker på flukt i verden enn på noe tidspunkt siden andre verdenskrig.

Samtidig ser vi et Europa i full terrorberedskap. Siden januar i fjor har mer enn 400 mennesker blitt drept i ulike terrorangrep på europeisk jord. De tre største begått av IS. Angrepet på satirebladet Charlie Hebdo i januar i fjor, det koordinerte angrepet i Paris i november og terrorangrepet i Brussel for under bare tre måneder siden.

Jeg sier ikke alt dette for å svartmale. Også i fjor gjorde verden store fremskritt. I store deler av verden var 2015 antakelig det beste året i verdenshistorien, selv om det ikke er det inntrykket man får i mediene. 

Antallet mennesker som lider av underernæring har gått ned, barnedødeligheten i verden har gått ned, ekstrem fattigdom har fortsatt å synke, flere mennesker har koblet seg på internett og flere barn har fått tilgang til utdanning. Det skal vi være glad for, men det er lett å misbruke statistikk. Tar vi i betraktning at mesteparten av denne fremgangen kan tilskrives velstandsvekst i Kina og India, som alene utgjør 40 prosent av verdens befolkning, så kommer vi ikke utenom at vi er i en tid der mange av de verdiene vi setter høyest er i fare i store deler av verden.

Jeg nekter å være pessimist. Unge Høyre har alltid vært fremtidsoptimister. Vi tror at verden går i riktig retning, men er det noe historien har lært oss så er det at den er full av tilbakeslag på veien.

Nå står verden overfor et av de grusomste terrorgruppene og den blodigste borgerkrigen vi har sett i moderne tid.

Det er ikke sikkert vi har fasiten på hvordan vi skal håndtere dette, men det som er helt sikkert er at det kommer tidspunkter hvor man må velge 

... velge mellom å stille opp, uten helt å vite konsekvensene, eller å sitte stille og se på at urett skjer.

I de tidspunktene skal Unge Høyre alltid være på lag med de som mener at Norge skal ta ansvar, selv om det mest behagelige er å la være.

De som mener at vi trenger å bidra mer til våre allierte i NATO, og ikke dem som mener at Norge kan høste fruktene av de avtalene som garanterer for vår sikkerhet, men vike unna ansvaret når det gjelder som aller mest.

Det er da vi skal huske Edmund Burkes ord:

"Det eneste som skal til for at ondskapen seirer er at gode mennesker unnlater å gjøre noenting."

Landsmøte, la det aldri være noen, enten de er hjemme eller ute, Unge Høyre skal alltid stå stolt, støtt og trofast bak våre kvinner og menn i uniform.

#

Kjære landsmøte,

Vi trenger en sterkere verdimobilisering i samfunnet, når det vi tror på blir angrepet.

For under en uke siden gikk en 29 år gammel mann inn på en nattklubb. Mellom fingrene holdt han en AR15-angrepsrifle. I det han åpnet ils, på Pulse, stoppet 50 hjerter fylt med kjærlighet å slå for alltid. De ble brutalt henrettet, fordi de er homofile.

Et sted der folk samler seg for å danse og le omgitt av likesinnede er nå blitt gjenstand for den verste masseskytingen i amerikansk historie.

Barbara Poma started nattklubben Pulse i 2004, til minne om sin homofile bror John, som døde av AIDS etter langvarig kamp mot sykdommen.Hun ville skape mer bevisstgjøring rundt- og støtte til LHBT-miljøet. Klubben har hun beskrevet som tuftet på konseptet kjærlighet og toleranse, etter støtten hennes bror fikk fra familie og venner, da han kom ut som homofil i en streng italiensk familie, der homofili var uglesett.

Navnet "Pulse" er inspirert av brorens hjerteslag som hun mente at holdtes i livet med rytmene fra klubben.

I dag hører vi ekkoet av det hjerteslaget over hele verden.

Massakren i Orlando er en så altfor tragisk og brutal påminnelse om det omfattende homohatet som finnes i verden, og som vi må adressere hvor enn det finnes.

Homofili er forbudt i 77 land.

I land som Saudi Arabia, Iran. Nigeria og Somalia for å nevne noen, kan det å elske noen av samme kjønn straffes med døden.

Norge er et av verdens mest likestilte land, men fordommer og homohat finnes også her.

Det finnes blant etnisk norske, men det finnes kanskje spesielt i enkelte minoritetsmiljøer.

I homoparaden i Oslo går det hvert år minoritetsungdom som dekker seg til, fordi de er redd for reaksjonene fra familie og omgivelser hvis de blir identifisert.
Den norsk-somaliske forfatteren Amal Aden er Norges eneste offentlig kjente og åpne lesbiske muslim. For det må hun bo med hemmelig navn på hemmelig adresse, av frykt for seg selv og sine barns sikkerhet.

Når vi debatterer hva slags Norge vi skal ha i fremtiden, så kunne ikke jeg brydd meg noe mindre om hvilken hudfarge folk har, hvilke høytider de feirer, hvilken Gud de ber til før de legger seg om kvelden eller om de ber til noen Gud i det hele tatt.

Men det jeg bryr meg om, som jeg vil holde frem som en kompromissløs del av det norske samfunnet. 

Det er at alle mennesker skal ha den samme retten til å leve i fred og frihet.

Derfor vaier regnbueflagget stolt utenfor landsmøtehotellet denne helgen.

For når alt kommer til, så er det ingenting som er viktigere, ingenting det er viktigere å forsvare, enn retten til å være den man er og elske den man vil, uten frykt.

Kjære landsmøte,

Vi se fremover, også når grusomhetene rammer der ute.

Om bare ett år gjør vi oss klare til nok en valginnspurt. Da skal valgboder, skolekantiner og debattpaneler fylles opp av Unge Høyre-medlemmer, som skal løfte Erna Solberg frem til gjenvalg som statsminister.

Men det er ikke HELT sånn som enkelte i Høyre-ledelsen liker å tro, at vi er i gang med 2017-valgkampen helt enda.

Før det skal vi nemlig vedta et stortingsprogram for neste periode. Vi skal finne våre kampsaker og bestemme hva som skal være Høyres prioriteringer.

Landsmøte, hvis det er et tidspunkt det er lov å lage litt bråk, løfte kontroversielle saker, så er det i tiden nå og frem til landsmøtet neste vår.

For det første så skal vi kreve høylytt at våre seire i stortingsprogrammet og regjeringserklæringen for denne perioden, faktisk blir vedtatt politikk.

Vi skal gi beskjed når Høyre-folk i regjering blir litt for glad i å bruke penger, og minne dem på at de er valgt på et program som sier at staten gjerne kan bli litt mindre.

Vi skal protestere når Høyre-folk glemmer personvern og tar for lett på nye overvåkningsmetoder. Eller når ikke-navngitte Høyre-topper i helsedepartementet fra Rogaland, synes det er en politisk oppgave å troppe opp i butikken og bestemme hvor sjokoladen og bamsemumsen skal ligge, 

Også må vi sørge for at når vi går til valg i 2017, så er det både med ny politikk og med nye unge kandidater på listene, som sørger for at Unge Høyres saker blir vedtatt på Stortinget.

For ikke til forkleinelse for dere i Løvebakken Unge Høyre her i dag, men dere begynner å bli litt gamle dere også.

#

Kjære landsmøte,

Vi går en spennende tid i møte, med mange debatter og vanskelige avgjørelser.

Men jeg er helt sikker på at det er med veiledning fra våre grunnleggende liberalkonservative prinsipper at vi skal klare løse utfordringene vi står overfor.

Det er med vår tro på et sterkt forsvar og budsjettdisiplin.

Vår tro på et velferdssamfunn som ikke skal være alt for alle, men mer for de som trenger det aller mest.

Et samfunn som er opptatt av å løfte de som har falt utenfor opp, ikke trekke toppen ned.

Vår tro på en fri markedsøkonomi.

... at hvis du slipper løs ambisjonene som brenner i hvert enkelt menneske, så vil de stå på, skape verdier, nye arbeidsplasser og gjøre samfunnet bedre for oss alle.

Det er vår tro på like muligheter, i motsetning til like resultater.

... ikke at alle skal få de samme karakterene, den samme lønnen eller det samme huset, men at alle skal ha den samme muligheten til å få det.

Den er denne visjonen som forener oss: At mennesker kan få til de mest fantastiske ting, hvis de gis frihet og tillit.

Ideen: at når politikere blir mer opptatt av å skape muligheter enn å bestemme resultater
... mer opptatt av å slippe løs skaperkraft og initiativ enn å holde det tilbake
... mer opptatt av å gi folk valgmuligheter enn å avgjøre folks valg.

Så er det ingen grenser for hva vi kan få til.

Jeg gleder meg masse til landsmøtet.

TUSEN TAKK.

#

Innlegget kan også sees her:


 

 

Dagens no-brainer

Arbeiderpartiet har brukt penger på å finne ut at det er 70 ganger enklere å bruke penger enn det er å skape verdier.

Ja, du leste riktig.

Arbeiderpartiet har bestilt en rapport fra SSB, for å finne ut hva som er den enkleste måten å skape nye arbeidsplasser, og Støre er angivelig i fyr og flamme over resultatene.  

Funnene til SSB viser nemlig at offentlig forbruk er en opp til 70 ganger enklere måte å skape arbeidsplasser enn skatteletter.

Det er så man kan høre jubelropene på Youngstorget. "Endelig har vi beviset", "Nådestøtet mot høyresiden", "Hvordan skal de forsvare seg mot dette?", spurte kanskje Helga Pedersen i et fornøyd jubelrop.

Hadde det bare ikke vært for at de glemte å presisere at arbeidsplassene helst bør være lønnsomme også.

For hva er det Arbeiderpartiet egentlig har funnet ut?

Jo, de har funnet ut at kortsiktig offentlig forbruk skaper arbeidsplasser fortere enn langsiktige investeringer i privat næringsliv.

Dette må være tidenes no-brainer.

Jeg lurer på hva sosialøkonomen Jens Stoltenberg tenker, der han sitter på NATO-kontoret i Brüssel og kanskje har rukket å skumme forsiden på VG.no i dag. Hvis han har det så tenker jeg han rødmer, for Aps poeng er så banalt dumt at man ikke vet om man skal le eller grine.

De kunne like så godt brukt penger på å finne ut at kjappe lommepenger fra foreldre er en raskere måte å skape omsetning på Mix enn å oppfordre ungdom til å skaffe seg sommerjobb.

Selvfølgelig er det enklere å skape jobber raskt ved å ansette dem i offentlig sektor eller ved å kjøpe inn tjenester med offentlige midler. Men det er å bruke penger, ikke å skape verdier. 

Vi kan vedta 10.000 nye arbeidsplasser i offentlig sektor i morgen, eller bestille tjenester for 10 milliarder, 100 milliarder, men det er ikke å skaffe seg inntekter. Problemet i dag er altså ikke at vi mangler tiltak å bruke offentlige penger på. Vi mangler inntekter, som finansierer dette offentlige forbruket.

Dessuten, når skal Ap forstå at vi er i en annen situasjon nå enn finanskrisen i 2008? Dette er ingen akutt likviditetskrise som kan løses med kun å pøse inn penger for å holde hjulene i gang. 

Det vi er inne i nå er en langvarig omstilling. Vi trenger nye hjul.

Ja, vi skal også bruke penger på offentlige investeringer i veier, bygninger, jernbane og annen infrastruktur, fordi det trengs, men hvis Støre vil ha penger å bruke på dette også i fremtiden, så må vi også gjøre noe på inntektssiden.

Poenget med skatteletter er ikke å skape arbeidsplasser i morgen. Det er å skape langsiktig grunnlag for investeringer i Norge, sørge for at eksisterende næringer kan investere i ny virksomhet, at nye næringer kan vokse frem, at nye lønnsomme arbeidsplasser blir til og at norsk økonomi gradvis får flere bein å stå på.

Forøvrig er det også nettopp dette Støre nylig har vært med på i Stortinget. Ap var nylig med på et skatteforlik som innebærer nye milliardlettelser til bedrifter i Norge, angivelig i den tro på at også Ap mener at dette skaper vekst for fremtiden?

Var det bare spill? Tror ikke Ap på det de stemmer for i Stortinget? Er det kanskje dagens oppslag i VG som bare er tull? Eller er det muligens blitt sånn at det er dagsformen til Støre som bestemmer hva Ap mener fra en dag til en annen?

Uansett er det ganske oppsiktsvekkende at "ørnen" i norsk politikk mener det er en nyhet at det er lettere å bruke penger enn det er å skape nye inntekter, men det er kanskje nettopp derfor velgerne satte Høyre og ikke Ap i førersetet. Måtte det fortsette slik.

Stopp drittpratet!

Er det forskjell på hva slags kritikk kvinner og menn må tåle? Og er det andre standarder for Frp?

I går var det 1. mai, arbeidernes internasjonale dag. Dagen da alle kjente og mindre kjente politikere på venstresiden sendes til torg og samfunnshus for å holde appell. Den som vant kampen om oppmerksomheten var AUF-leder Mani Hussaini, med en lite gjennomtenkt uttalelse om å «kaste kjerringa på hue ut av regjering» med henvisning til Sylvi Listhaug.

Hussaini fikk mye berettiget kritikk for dette. Det som derimot var direkte skremmende var å se hvordan mange svarte på uttalelsen ved å lire av seg direkte rasistisk hets. Selv på Hussainis egen facebook-status der han beklaget ordvalget sitt, flommet det over av stygge kommentarer jeg ikke har lyst til å gjengi her.

Man skal kanskje ikke bruke for mye tid på å forsøke å forstå logikken til nettroll, men det er likevel en imponerende idiotisk slutning å tenke: «Se, AUF-lederen sa noe dumt, hvilken fin anledning til å svare med å spre rasistisk dritt på statusen hans". 

Jeg ble sjokkert over å se alt grumset noen får seg til å skrive, og det var en viktig påminnelse om at vi vi må være bevisste på hva Hussaini og andre politikere med minoritetsbakgrunn tidvis må gjennomgå, og si tydelig fra om hva vi ikke aksepterer. 

Spesielt gjelder det oss som har åpne profiler på facebook, der nedslagsfeltet er uendelig. Hussaini skal møtes med akkurat den samme kritikken når han sier noe dumt som alle andre, men vi har et redaktøransvar i å forhindre at våre egne statuser blir oppsamlingssted for rasistisk grums og samtidig si tydelig ifra når vi ser det andre steder.

Når det er sagt mener jeg også at venstresiden bør trekke noen lærdommer av denne saken. Det kan være lurt å reflektere litt over måten de tillater seg å omtale særlig kvinner i Frp på og spørre seg selv om de ville akseptert lignende retorikk andre veien. 

Jeg er for et spisset politisk ordskifte og reagerer vanligvis ikke med stort mer enn et skuldertrekk når venstresiden maler med bred pensel i sine beskrivelser av høyresiden på 1. mai, men jeg reagerte da Hussainis budskap nådde forsiden på nettavisene. Ikke minst fordi vi lett kan se for oss hva Hussainis budskap hadde vært dersom det i stedet var lederen av FpU som hadde brukt de samme begrepene om eksempelvis Hadia Tajik.

Nå har imidlertid Hussaini beklaget uttalelsen sin, så det er ingen grunn til å kverne videre på kritikken av ham, men jeg synes uttalelsen tjener som et eksempel på en bredere debatt. Den handler 1) om forskjellene på hva slags kritikk kvinner og menn må tåle i politikken, og 2) at mange synes å ha en egen standard for Frp.

Mitt klare inntrykk er at menn (i hvert fall hvite menn) som oftest kritiseres for hva de sier, gjør, mener og står for. Kvinner må i mye større grad tåle kritikk for hva de er. 
 
Når eksempelvis Jonas Gahr Støre kalles for «tåkefyrste», så er det en karakteristikk av måten han kommuniserer politisk. 

Så kan man være enig eller uenig i hvorvidt det er fortjent, men det er ikke en karakteristikk av mennesket Støre. Når Sylvi Listhaug eller Siv Jensen kalles «kjerring», «heks», eller lignende, så handler det ikke om dem som politikere. Det er nedsettende kommentarer om dem som kvinner og som mennesker. 

Vanligvis må vi til kommentarfeltene for å finne slikt, men det er akkurat som om sløret av anstendighet hos ellers dannede mennesker iblant faller bort når det er Frp-politikere som omtales. Det er et eget aggresjonsnivå forbundet med Frp som får politikere på venstresiden til å si ting om Siv Jensen eller Sylvi Listhaug som jeg ikke tror de ville funnet på å si om for eksempel Erna Solberg.

Grunnen til at jeg reagerer på dette er fordi Hussainis uttalelse føyer seg inn i en trend. Tidligere i år spurte en MDG-politiker om det var mulig å få «få gjenreist anlegget for heksebrenning» i et innlegg om Sylvi Listhaug. I går sammenlignet lederen i Elverum SV Sylvi Listhaug med Joseph Goebbels.

Og det finnes flere eksempler.

Det er ikke nødvendig å gjøre denne saken større enn den egentlig er. Jeg synes likevel at partier som ellers er opptatt av å snakke om sosiale strukturer som forhindrer kvinner i å ta plass, burde reflektere litt over om de har en partikultur som bidrar til det motsatte overfor kvinnene de er mest uenige med.

 

Republikaner i eksil

Nå skal jeg si noe jeg aldri trodde jeg skulle si: Jeg har begynt å få mer sansen for Hillary Clinton. 

Det er nok mer hodet enn hjertet som snakker. Mest av alt er det et resultat av at jeg er mildt sagt desillusjonert av tilstanden i amerikansk politikk akkurat nå. Spesielt gjelder det Republikanerne som ser ut som et galehus for tiden, men som jeg tradisjonelt har følt mer tilhørighet hos enn Demokratene. 

Det høres kanskje rart ut, ettersom det kommer fra en ikke-religiøs nordmann som både er tilhenger av selvbestemt abort og homofiles rett til å gifte seg og adoptere barn. For en typisk skandinavisk liberalkonservativ er imidlertid politisk tilhørighet i USA litt vanskeligere enn det er her i Norge.

Grunnen til at jeg tradisjonelt har holdt med republikanerne har noe med samfunnsbeskrivelsen å gjøre. Til tross for at jeg i nær sagt alle sosialpolitiske saker er langt nærmere Demokratene enn Republikanerne er det noe med det overordnede konservative budskapet som treffer bedre. 

Republikanerne vektlegger personlig frihet og ansvar, de ønsker en mindre inngripende føderalstat, de ønsker friere handel, mindre regulering og lavere skatter. Ikke minst har Republikanerne i moderne tid stått for en utenrikspolitikk som vektlegger amerikansk lederskap i verden.

Det sitter altså langt inne å stemme på en demokrat (jeg har dobbelt statsborgerskap og kan stemme i USA). Nå er jeg imidlertid i ferd med å snu, og det til tross for at det sitter ekstra langt inne å stemme på Hillary Clinton. 

Hillary er på mange måter en ganske svak kandidat. For det første virker hun for uekte og innøvd, men det hadde ikke vært et så stort problem om det ikke var for at hun også fremstår lite tillitvekkende og veldig opportunistisk. Og før du innvender at dette er en «kvinnegreie» så mente jeg det samme om Mitt Romney. Det var grunnen til at jeg ikke stemte i 2012. 

Det hefter riktignok ved Hillary at hun ikke er noen «natural crowd pleaser», men det er hennes minste problem. De fleste amerikanske presidenter har ikke vært det. Problemet blir muligens litt mer åpenbart i Hillarys tilfelle, når vi tar i betraktning at de to siste demokratiske presidentene er blant de beste folketalerne som har sittet i Det ovale kontor. Verre er det imidlertid at hun virker uekte.

Ser vi for eksempel på Obamas forgjenger, George W. Bush, så var heller ikke han noen stor folketaler som kunne løfte taket på en fullsatt stadion, men han hadde en gutteaktig cowboy-sjarme som appellerte til den jevne amerikaner og han virket ekte.

Når det er sagt har Hillary noen åpenbare kvaliteter som verdsettes altfor lite i den offentlige debatten. Det jeg liker med Hillary er at hun er en policy-orientert politiker som bryr seg om detaljer og er mer interessert i resultater enn luftige og urealistiske visjoner. De kvalitetene blir ekstra tydelige i årets valgkamp.

 Hennes to hovedutfordrere på republikansk side er 1) en sexistisk, halvrasistisk, narsissistisk realityklovn som fortsatt har til gode å levere et eneste substansielt politisk resonnement, og 2) en gjennomført klein mørkemann på den ytterste religiøse høyrefløyen, som i Senatet har gjort det til sitt varemerke aldri å kompromisse og bli uvenner med bortimot alle, inkl. sin egen partigruppe.

I hennes eget parti er hovedutfordreren en slags hvit pensjonistversjon av Obamas 2008-kampanje, bare enda mer naiv og enda mindre konkret. Masse luftige visjoner som fort vil bli avkledd i møtet med virkeligheten, der det er kompromisser og politiske hestehandler som gjelder.

Nettopp derfor er den mest utbrukte kritikken mot Hillary egentlig hennes viktigste fortrinn. Hun tilhører det politiske etablissementet. Hun har både vært førstedame, senator og utenriksminister. Hun vet hva det vil si å sitte rundt bordet og måtte forhandle frem kompromisser i et krevende politisk landskap.

Det er, på mange måter, ekstra viktig i USA.

Det amerikanske politiske systemet er designet for at det skal være vanskelig å få gjennomslag. I et parlamentarisk styringssystem, som i Norge, er det egentlig relativt enkelt å få saker igjennom. Det «eneste» som kreves er et etablert flertall i parlamentet. Det holder ikke i USA. Det amerikanske systemet er skrudd sammen med så mange «checks and balances» at det kan være tilnærmet umulig å få gjennomslag i et polarisert politisk klima. 

Presidenten er avhengig av flertall i både Representantenes hus og Senatet for å få igjennom vedtak. Representantene her velges separat. Det samme gjør presidenten som utnevner regjeringen, i motsetning til et parlamentarisk system der regjeringen utgår av parlamentsflertallet. Siden regjeringen er uavhengig av Kongressen kan heller ikke flertall i begge kamre gi marsjordre til regjeringen, slik Stortinget kan i Norge. Med mindre et vedtak har 2/3 flertall i både Representantenes hus og Senatet, kan Presidenten til enhver tid legge ned veto.

Det krever politisk kløkt og samarbeidsevner for å få noe som helst gjort i USA. Derfor irriterer jeg meg, ved hvert amerikansk presidentvalg, over dette higet etter å nominere en kandidat som kommer mest mulig utenfra. Det er kun (?) i politikken at denne grenseløst naive ideen ofte oppstår (ikke bare i USA), om at det å aldri ha hatt befatning med det systemet du aspirerer å lede, skulle gjøre deg mest mulig i stand til å gjøre store endringer.

Clinton kan ikke si det rett ut, men mellom linjene er hennes budskap egentlig noe jeg har etterlyst hos en amerikansk presidentkandidat i lang tid: «I've been in Washington all my life. That's why I know how to change things.»

Hillary har, uten sammenligning, de mest substansielle talene og gjør de mest detaljerte intervjuene. Så gjenstår det å se om en eventuell Clinton-administrasjon vil få en kongress som det overhodet er mulig å samarbeide med. 

Uansett, i et valg hvor anti-establishment-segmentet har fått så komiske utslag og gitt oss et historisk uspiselig knippe kandidater å velge mellom, så ville det vært utrolig tilfredsstillende om resultatet ble den klareste establishment-presidenten, muligens siden John Quincy Adams.

Vi vet i det minste hva vi får med Clinton. Skulle hun bli valgt går hun neppe inn i historiebøkene som noen stor reform-president, men man kan i det minste være trygg på at verdens mektigste nasjon styres av en kompetent politiker.

Det er også et vesentlig poeng, for oss som ønsker et USA som tar mer lederskap i verden, at Clinton representerer et brudd med Obama-doktrinen i utenrikspolitikken. Hun er mer villig til å sette makt bak kravene, om nødvendig med militær inngripen. Slik sett er det også av egeninteresse at jeg fort kan ende opp med å stemme på Clinton.

Det siste Europa trenger i en tid der det europeiske fellesskapet slår sprekker, der terrorfaren øker og Russland ruster opp, er et USA som virker uinteressert i å lede, og som snakker om «red lines», men som er uvillige til å reagere resolutt hvis de brytes.

Det sier litt om hvilke koko-tilstander amerikansk politikk er i akkurat nå, når selv Koch-brødrene vurderer å donere penger til Clinton

Fortsetter det republikanske partiet utviklingen de er inne i, så er jeg redd for at mitt eventuelle eksil hos Demokratene vil bli langvarig. Jeg tror ikke jeg blir den eneste.

 

(Bildene er hentet fra facebook-sidene til Hillary Clinton, Donald Trump og Ted Cruz)

Borgerlig side trenger KrF, KrF trenger borgerlig side!

«Når Høyre og KrF samarbeider husker Høyre at livet er mer enn penger, og KrF husker at livet også er penger.»

Sitatet tilhører, om ikke ordrett, Høyres gamle nestor Jan P. Syse, og det er verdt å ta med seg noen lærdommer fra Syse i arbeidet med å meisle ut det borgerlige prosjektet for fremtidens Norge.

I Aftenposten i dag tar avtroppende FpU-leder, Atle Simonsen, til orde for å skrote KrF og gå til valg på et samarbeid med Venstre i 2017. 

Som begrunnelse for ønsket har han laget en smørbrødliste med saker han mener disse tre partiene kan få til uten KrF: store personskatteletter, liberalisering av skjenkepolitikken, fjerne sexkjøpsloven, tillate eggdonasjon, innføre søndagsåpne butikker, legge om bistandspolitikken og oppheve spillmonopolet.

Til tross for at jeg gjerne skulle sett at hele smørbrødlisten til Atle ble gjennomført, mener jeg forslaget er uklokt. Det er flere årsaker til det. For det første tror jeg Atle i utgangspunktet er litt overoptimistisk hva gjelder hvor enkelt det vil være å få med Venstre på alle disse sakene. Dernest, og mer viktig, tror jeg forslaget bommer på det borgerlige prosjektets essens.

Jeg synes forslaget er uklokt fordi det gjør borgerlig side smalere, men vi trenger ikke bare KrF fordi det sikrer borgerlig side flere stemmer på Stortinget og muligheten for å danne flertall. Vi trenger KrF fordi de er en viktig del av det borgerlige prosjektet. Nå kvier riktignok KrF seg for å bruke ordet borgerlig om seg selv (det burde de slutte med), men jeg drister meg likevel til å slå fast at KrF har et grunnleggende borgerlig verdisyn.

KrF ønsker et sterkt sivilsamfunn. De ønsker mer valgfrihet i helsesektoren og i skolen. De er for mer konkurranse mellom offentlig og private aktører i både offentlig tjenesteproduksjon og utbygging av vei og infrastruktur. De ser verdien av et stort privat næringsliv for verdiskapingen i Norge. De anerkjenner familien som en viktig institusjon i samfunnet. De vektlegger at flere avgjørelser bør kunne tas av oss selv, i de frivillige fellesskapene vi er den del, fremfor at staten skal ta dem for oss.

Samtidig er KrF et sentrumsparti. Det betyr at når disse verdistandpunktene skal omdannes til konkret politikk, så er «blåfargen» i KrF gjerne litt mindre tydelig enn den er i Høyre og Frp, men slik må det nødvendigvis også være. Vi er forskjellige partier av en grunn.

Sist, men ikke minst, burde Atle og FpU, være oppmerksomme på den politiske linjen i KrFU for tiden. For i det som, etter mitt syn, er den viktigste overordnede politiske saken fremover, generasjonsregnskapet, så står KrFU for en ansvarlig borgerlig linje, der de utfordrer moderpartiet til å prioritere mer, ta tøffere avgjørelser og være mer forsiktig med offentlige utgifter. Den linjen burde vi vi bidra til at styrkes i KrF heller enn å skyve den fra oss.

Så betyr ikke dette at jeg kommer til å slutte å kjempe for liberale saker? Nei, så absolutt ikke. Jeg kommer fortsatt til å jobbe for både liberalisering av skjenkepolitikken, liberalisering av spillpolitikken, fjerning av sexkjøpsloven og tillatelse av eggdonasjon. Ja, jeg kommer til å legge mye politisk kapital i å forsøke å få gjennomslag for disse sakene, men det må gjøres innenfor konteksten av et borgerlig samarbeid.

Så vil det fra tid til annen være ulike regjeringskonstellasjoner på borgerlig side. Nå har vi en regjering med Høyre og Frp som forhandler med KrF og Venstre i Stortinget. Tidligere har vi hatt en Høyre, Venstre og KrF-regjering som forhandler med Frp. 

Et samarbeid er gi og ta. KrF kan bli flinkere til å dyrke seirene sine, fremfor hele tiden å dyrke tapene. Det ville nok også bidratt til mer felles hurrastemning internt, og tydeliggjort at vi faktisk står for en annen retning for landet enn venstresiden.

Jeg mener borgerlig side blir, både innholdsmessig og oppsutningsmessig, fattigere uten KrF. Det siste både Atle og jeg burde ønske oss er å skyve vekk borgerlige KrF'ere og la Arbeiderpartiet og resten av KrF finne sammen i en slags moralistisk, statsfetisjistisk kristensosialisme.

For å avslutte med nok en lærdom fra Jan P. Syse: «Vi må henge sammen, eller bli hengt hver for oss.»

 

(Bilde: http://www.siste.no/politikk/erna-solberg-far-skryt-av-krf-og-venstre/s/1-103-6336920)

Politikkutviklingens grense

Et lekket referat fra Arbeiderpartiets kommunikasjonsavdeling.

Tikk takk...

Klokka tikker på Torgeir Michaelsens kontor. Han er helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet og svært demotivert etter å ha blitt refusert av samtlige aviser denne formiddagen. 

Michaelsen har prøvd hele dagen å selge inn en sak der Ap «raser mot for lite kraftfull prosess» i utformingen av Bent Høies nye helsereform, men ingen aviser ser ut til å forstå hvilken avgjørende politisk forskjell prosessen i Høyre og Arbeiderpartiet utgjør.

Plutselig ringer telefonen. Det er Harald Jacobsen, rådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, som er på tråden. Han er i motsetning til Michaelsen svært fornøyd etter å ha brukt en hel arbeidsdag på twitter.

«I dag har jeg fortalt 36 medlemmer i Unge Høyre at skattekutt er velferdskutt», forteller han stolt. 

Han er dessuten spesielt fornøyd med denne tweeten: «Årets #aprilspøk? Høyres likestillingspolitikk».

«Tok du den eller?», sier Jacobsen stolt, «fordi det er 1. april i dag ikke sant, men så er ikke likestillingspolitikken deres en aprilspøk. Den tenker jeg de skal få problemer med å svare på.»

«Joda, fint det Harald», grynter Michaelsen, som ikke er blitt noe mer motivert av samtalen med Jacobsen. Han har åpnet avisene, og nok en gang viser en måling at Erna er folkets favoritt som statsminister.

Det skulle jo ikke være sånn her. På dette tidspunktet, under halvannet år til stortingsvalget, skulle Ap flyte på en Super-Jonas-bølge, men ingenting hjelper. 

«Vi blir avslørt, Harald», sier Michaelsen. Vi har ingen politikkutvikling. Hver dag får jeg disse talepunktene fra kommunikasjonsavdelingen om at Høyres tiltak ikke er kraftfulle nok, at de gjør for mye for tidlig den ene dagen eller for lite for sent den andre, men hva er vårt alternativ? Vi har jo ingen plan, bare prosessuell kritikk og tåkeprat. Dessuten klarer vi ikke engang å regne riktig når vi kritiserer Høyre for skattekutt. Vi ser ut som en gjeng tullinger.»

Jacobsen blir med ett streng.

"Nå må du slutte å være så sur og negativ", svarer han. "Bare folket får høre refleksjonssamtalen «Går det fremover med oss?» mellom Jonas Gahr Støre og Per Fugelli på Arbeiderpartiets podcast, så vil vi nok se resultater på meningsmålingene."

Michaelsen sukker oppgitt og henter seg inn igjen.

«Jeg vet at Jonas har sagt at vi skal begynne med politikk i 2017, men jeg skulle ønske seminaret var over snart.»

Jacobsen tenker, men med ett skvetter han til som om det gikk opp et lys for ham.

«Vet du hva jeg tror du trenger?», sier han fornøyd, og klapper Michaelsen på skulderen. «Du trenger en liten prat med Wegard Harsvik. Han har sikkert noen poenger liggende om at Høyre egentlig har en ondskapsfull plan om å skape større arbeidsledighet, men at de gjemmer den bak ordet «omstilling».

"Det er som de sier i Ringenes Herre vettu: Når verden er på sitt aller mørkeste, så kommer soloppgangen."

   

(Resultatet av dette møtet kan du forøvrig lese i Dagbladet i dag)



 

Pensjonistene kan ikke få i pose og sekk

Det vil bli vanskeligere og vanskeligere å stå imot pensjonspopulismen for hvert år som går. Politikerne må vise ansvarlighet nå, hvis ikke vil generasjonsregnskapet bli ytterligere forverret.

I dag gjorde jeg opptak til en debatt i morgendagens sending av Ukeslutt med generalsekretær i Pensjonistforbundet, Harald Norman. 

Pensjonistforbundet mener det er sterkt urettferdig at pensjonistene får en negativ kjøpekraftsutvikling i år, på grunn av et lavt lønnsoppgjør. Det er jeg uenig i, og mener Pensjonistforbundet viser liten generasjonssolidaritet med sine utspill.

Ifølge pensjonsforliket skal pensjoner justeres med lønnsutviklingen ellers i samfunnet, men minus 0,75 prosent.

Det betyr at i år med svært gode lønnsoppgjør, så vil pensjonistene også sikres et solid tillegg. Men det innebærer også at i år med veldig moderate oppgjør eller nulloppgjør, så vil pensjonistene komme negativt ut.

I år betyr det at en som har en pensjon på 220.000 kroner får 1400 kr. mindre å rutte med i året.

Jeg har forståelse for at dette kan føles urimelig hvis man kun ser på dette året isolert, men slik fungerer ikke systemet. Pensjonsforliket har et langsiktig perspektiv, og hvis vi ser dette over en tiårsperiode så har pensjonistene lite å klage over.

I de fleste årene har lønnsveksten ligget over 4 prosent, og i toppårene 2007 og 2008 endte lønnsveksten på henholdsvis 5,4 og 6,3 prosent. Vi hørte ingen klage over at pensjonistene fikk urimelig mye disse årene.

Nå er vi i den situasjonen at differansen mellom prisveksten og lønnsveksten er mindre enn 0,75 prosentpoeng, og da kommer pensjonistene negativt ut, men det gir liten mening å vurdere dette isolert, uten også å se på årene før.

Skulle man sett på en mer rettferdig ordning, så mener jeg slik Jan Arild Snoen også har skrevet om på Minerva tidligere, at det ville vært mer naturlig å justere pensjon for prisvekst, men ikke lønnsvekst. Prinsipielt gir dette mer mening. Pensjonen din vil i så fall baseres på inntekten du har opparbeidet deg i de årene du bidro til verdiskapingen, og deretter justeres for prisvekst etter du har trådt ut av arbeidslivet. 

Dersom man justerte pensjonen slik ville pensjonistene kommet bedre ut i år, og sluppet negativ kjøpekraftsutvikling, men de ville også mistet de store oppturene i år med svært gode oppgjør. Det ville gitt en mer stabil og rettferdig ordning. Pensjonistforbundet kan imidlertid ikke forvente at de både skal få ta gevinsten i år med gode oppgjør og samtidig skjermes for tap i år med lave oppgjør.

Det er også vanskelig å argumentere for at det er pensjonister som trenger mer penger aller mest i dagens samfunn. Jeg unner selvsagt alle pensjonister en god alderdom, men når vi allerede vet at pensjonistene utgjør den soleklart rikeste gruppen i samfunnet så blir dette feil prioritering. De har minst gjeld, mest formue og nedbetalt bolig. En gjennomsnittlig alderspensjonist har mer enn 700.000 kr i banken, og det er uten at bolig er regnet med.

Det betyr ikke at det ikke finnes fattige pensjonister. Det gjør det, men de er få og er i all hovedsak enslige minstepensjonister. Derfor er det helt uforståelig at regjeringen i fjor, heiet frem av Pensjonistforbundet, valgte å gi 2,7 milliarder mer i året til gifte og samboende pensjonister. Snakk om mer til de som har mest fra før. Skulle man gitt mer til pensjonistene burde man prioritert enslige minstepensjonister.

Og nå krever altså Pensjonistforbundet at regjeringen dekker inn ytterligere 2,5 milliarder kroner i året. I en tid der norsk økonomi blir langt strammere synes jeg rett og slett det er litt freidig å kreve 5 milliarder ekstra til egen inntektsgruppe, mens andre skal få sin situasjon tilnærmet uendret. 

Dernest, hvis man skal se til de som i all hovedsak er mest fattige i Norge, og som hadde trengte mer målrettet politikk, så er det ikke pensjonister i det hele tatt, men lavtlønnede eneforsørgere med flere barn.

Jeg er bekymret for generasjonsregnskapet, all den tid pensjonistene blir flere og flere, og dermed også en stadig viktigere velgergruppe. Dette vil gjøre det stadig vanskeligere for politikerne å stå imot presset på å gi pensjonistene stadig mer, og dermed øke et allerede skjevt generasjonsregnskap.

Jeg håper regjeringens nei til å gjøre endringer i pensjonsreformen nå markerer en varig slutt på pensjonspopulismen. Det er andre grupper som har langt større behov og som vi burde prioritere. 

 

(Bilde: Daily Mail)

Fra tortur til techno

I skrivende stund har nummer 68 av 68 nordmenn som de siste dagene har forsøkt å komme seg inn i Vest-Sahara blitt anholdt av marokkansk politi, og deportert ut av området. Denne reportasjen er skrevet fra et hotellrom i Agadir, etter at jeg ble hentet av åtte politimenn i sivil på hotellrommet mitt i El Aaiun, mandag 18. januar, der jeg hadde vært siden kvelden før og deportert.

En bred ansamling av norske ungdomspartier og sivilsamfunnsorganisasjoner har de siste dagene forsøkt å reise inn til det marokkansk-okkuperte Vest-Sahara. Hensikten har vært å gi inspirasjon til saharawienes fredelige kamp for selvbestemmelse og samtidig vise marokkanske myndigheter at det finnes en masssiv internasjonal sivilsamfunnsstøtte for saharawienes sak.

I tur og orden har alle som forsøkte å komme seg inn i området blitt anholdt og deportert. Undertegnende var selv en av få som klarte å komme seg inn i området, via buss fra Dakhla, en by på en halvøy helt sør i Vest-Sahara, med fantastiske områder for kitesurfing. Tanken var å reise inn med et turistalibi og dermed gjøre reisen videre til El Aaiun lettere.

Turistalibiet røk imidlertid da jeg besøkte familien til Mohamed El Banbari, en saharawisk journalist, som nettopp har blitt dømt til seks år i fengsel. Jeg antar at det er treig kommunikasjon mellom politistasjonene som gjorde at jeg kom meg til El Aaiun uten problemer. Innen frokosten neste morgen hadde informasjon om besøket mitt nådd politiet i El Aaiun. Samtidig ble huset til familien jeg skulle besøke omringet av politibiler.

Hendelsene de siste dagene viser hvor livredde Marokko er for at det skal komme ut informasjon om situasjonen i Vest-Sahara og hvordan de behandler menneskerettighetsaktivister. FN-styrken Minurso, i Vest-Sahara, er det eneste FN-oppdraget i verden som ikke har mandat til å rapportere om menneskerettighetsbrudd.

Derfor er verden helt avhengig av at aktivister i Vest-Sahara kommer ut med sin informasjon på andre måter og at verden får vite hva som skjer. I den anledning har jeg ferdigstilt en reisereportasje fra de okkuperte områdene, som ble gjennomført i desember 2012. Reportasjen tar for seg en ukes reise fra Marrakech og inn til byene El Aaiun og Smara. Den inneholder også ganske unike bilder fra de okkuperte områdene, tatt av fotograf Atle Richter Schie som var med på reisen.

Forhåpentligvis kan den gi et lite innblikk inn i politistaten som råder i det okkuperte Vest-Sahara, hverdagen til menneskene som bor der og belyse overgrepene som begås mot saharawier hver eneste dag.

Fra tortur til techno

En reiseskildring fra det okkuperte Vest-Sahara

 Det er en 16 timers busstur som skiller den moderne marokkanske turistbyen Marrakech og El Aaiun - den største byen i det marokkansk-okkuperte Vest-Sahara. De 16 timene utgjør også avstanden mellom to forskjellige verdener.


(Bilde: Sentrum av Marrakech)

Kulturforskjellen er påtakelig allerede i det vi setter oss på bussen. Marrakech er en multietnisk smeltedigel, en av Marokkos viktigste turistbyer og en av de travleste stedene på kontinentet. Det florerer av kulturtilbud, og det er et yrende folkeliv rundt byens markeder der det selges alt fra tepper og lamper til batteridrevne jernbanesett med en plastfigur av George W. Bush som jager en figur av Osama bin Laden.

  
(Bilde: Gatemarked i Marrakech)

I det øyeblikket vi setter oss på El Aaiun-ekspressen er den multietniske smeltedigelen derimot over. Antakelig gikk det ut et varselsignal til marokkansk politi, i det øyeblikket tre hvite nordmenn kjøpte seg en bussbillett til Vest-Sahara. På vei inn i det okkuperte området må vi igjennom i hvert fall seks eller syv politikontroller. Vi stopper etterhvert å telle for etter en stund blir det en rutinemessig øvelse.

  
(Bilde: Trekløver på tur: Marte Skogsrud, Kristian Tonning Riise og Atle Richter Schie. Sistnevnte som oftest bak kameraet)

Kontrollene synes heller ikke å ha annet formål enn å gjøre innreisen så plagsom som mulig. Hver gang bussen stopper hopper den sivilkledde mannen i seteraden bak oss ut bakdøren og slår av en prat med politiet. Etter å ha sveipet gjennom bussen stopper politimennene tilfeldigvis ved setene der vi sitter, og ber oss pent om å bli med ut.

Deretter må hele bussen vente tålmodig, mens vi blir bedt om å svare på spørsmål om hvem vi er, hva vi jobber med, hvem vi skal besøke, hva formålet med reisen er, osv. Så stirrer politimennene tafatt på passene våre i 10 minutter, før vi får lov til å gå om bord igjen og kjøre videre. Etter noen mil blir bussen stoppet igjen og hele prosedyren gjentas på nytt.

Det hele virker egentlig som en litt teit teaterlek, der vi gjør vårt beste for å oppføre oss som dumme turister i informantenes påsyn, før vi smiler like uskyldig ved hver politikontroll og sier vi kun skal besøke venner. Politifolkene er antakelig fullt klar over at vi sannsynligvis har et mer politisk ærend, men det er best å ikke gi dem et påskudd for å hive oss ut før vi har nådd endestasjonen. Ikke minst fordi det ville vært ganske kjipt å kjøre 12-13 timer for så å måtte snu og kjøre tilbake. Inne i bussen er det ingen som lar seg affektere av det som skjer. Stemningen er den samme lavmælte hele veien.


(Bilde: Fra vinduet i bussen, på vei til El Aaiun)

For en som er vant med europeiske bilveier og belysning over alt er det dessuten noe fascinerende med den afrikanske stillheten. Mørket som senker seg over de langstrakte slettene. Det purpurrøde lyset som titter frem bak fjellene langt borte. De mørke skyene som danner et spøkelsesaktig skue, før det hele går i ett med nattehimmelen.

Den ganske ordinære bensinstasjonen med blå neonbelysning, et av få stoppesteder på turen ? foruten politikontrollene da ? ser ut som noe man kunne tatt rett ut av en episode av Twin Peaks, her midt ute i ørkenen med den svarte natta som omriss. For når det blir mørkt her, så blir det virkelig mørkt.


(Bilde: En helt vanlig bensinstasjon tre-fire timer unna El Aaiun)

Slik har det vært i mange timer. Innen klokken var blitt syv, hadde natten for lengst senket seg inne i turbussen. Utenfor vinduene har et mylder av stjerner kommet til syne i de beksvarte omgivelsene. Den eneste lyden det er mulig å oppdage er duringen fra motoren, den svake knitringen fra jakkeermer som forsiktig beveger seg i stolene og et og annet nys eller kremt. For ikke å glemme den konstante mobiltastetrykkingen og de lavlydte telefonsamtalene, fra de sivilkledde informantene i stolen bak oss da, som har fulgt oss på rundgang siden vi satte oss på bussen for mange timer siden. 

Straks vi er framme i El Aaiun fortsetter overvåkningen nærmest døgnkontinuerlig. Ikke er den spesielt subtil heller. Den er snarere så åpenbar at den blir direkte komisk. Enten det er en moped som konstant følger fem meter bak den gamle land roveren vi sitter inne i, bilen som om i en klisje av en spionfilm alltid forsøker å parkere i skyggen hver gang vi stopper, eller mannen med den samme halvveis nedtrukne hettegenseren som følger rundt gatehjørnet hvor enn vi går. 

(Bilde: En gate i El Aaiun, fra bagasjerommet på Land Roveren som det ble tilbragt mange timer i)

Man kan ikke annet enn å le av det, men for menneskene vi besøker er det ikke komikk. Det er blodig alvor. Selv risikerer vi aldri stort mer enn å bli plassert i en bil og kjørt ut av det okkuperte området, eller i verste fall å måtte holde ut noen langdryge timer i avhør hos marokkansk politi. Familiene vi bor hos og menneskene vi besøker risikerer derimot å få huset sitt rasert, å bli banket opp eller satt i fengsel under kummerlige kår, uten å ha gjort noe annet galt enn å møte oss. Det er imidlertid en risiko de er mer enn villige til å ta.

Det er i hele tatt en overveldende respons fra alle saharawier vi møter. Bare det å gå rundt i boligstrøkene gir deg nærmest en følelse av å være rockestjerne. Overalt møter vi heiarop, sang og applaus fra gatene. Barn og ungdommer viser det forbudte V-tegnet straks de ser oss.


(Bilde: En jentegjeng som sitter utenfor skolen i El Aaiun gjemmer ansiktet og viser det forbudte V-tegnet i det vi spaserer forbi)

(Bilde: En helt tilfeldig gate i et nabolag i El Aaiun)

Hele tiden følger det imidlertid en informant bak. Vi er derfor forsiktige med å respondere på mottakelsen, ikke først og fremst fordi vi ikke vil bli kastet ut, men mest av alt fordi vi ikke vil utsette noen for fare. Vi har hørt historier om barn helt nede i 12-års alderen som har blitt banket opp av politiet. Vi trenger imidlertid ikke gjøre noe annet enn å smile tilbake. Vi er tre vestlige ungdommer som spaserer rundt i okkuperte Vest-Sahara. Alle skjønner at vi er på deres side.

For en som har vokst opp i et fritt, fredelig, selvstendig land er det vanskelig å sette seg inn i mentaliteten bortimot alle de saharawiske aktivistene vi møter har. Alle vi snakker med, kvinner som menn, har opplevd å bli brutalt slått av politiet, eller de har en sønn, datter eller bror som har blitt det. Mange har opplevd å bli fengslet og torturert. Felles for nesten alle er at de snakker om det på samme likegyldige måte. Det er en del av hverdagen.

Mine besteforeldre og oldeforeldre som opplevde et okkupert Norge kunne kanskje relatert til noen av de samme følelsene. For jeg kjenner igjen flere av svarene til saharawiene her, som når jeg snakker med min besteforeldregenerasjon om krigsårene. Ingen vil vedkjenne seg å være spesielt modige. Selvfølgelig er vi redde, sier en av dem, men vi er ikke modige. Vi er født saharawier og gjør bare vår plikt. «Bare døden kan stoppe oss fra å protestere», sier en annen.


(Bilde: En gruppe mennesker har samlet seg utenfor hjemmet til en ung mann som nettopp har blitt banket opp av politiet)


(Bilde: Mannen er synlig hoven i ansiktet etter gjentatte slag.)

Det gjør inntrykk å sitte inne i stuen hos familiefaren og aktivisten Ahmed Nasiri i hjemmet hans i Smara, en mindre by noen timer unna El Aaiun, og høre han fortelle om hvordan han har blitt brutalt banket opp, sittet fengslet under de mest grusomme forhold og blitt utsatt for systematisk tortur i lange perioder om gangen. Hele historien fortelles, mens kone, døtre, sønner og andre venner av familien sitter rundt. Nasiri har vært inn og ut av fengsel siden 1992, da saharawiene forberedte seg på folkeavstemningen de ble lovet samme år, men som Marokko har trenert siden.


(Bilde: Ahmed Nasiri)


(Bilde: Gossip girls, El Aaiun)

Kroppen hans er synlig sliten etter mange harde påkjenninger. Han forteller om grusomme forhold for saharawiske menneskerettighetsaktivister i marokkanske fengsler. De blir bundet på hender og føtter og må sitte musestille i et mørkt rom, uten tillatelse til å snakke med noen flere døgn i strekk. Noen ganger blir de slått for å vekkes, andre ganger blir de slått for å nektes søvn. 

Han forteller om fanger som ble syke og fikk diaré på grunn av maten de ble gitt, men ble nektet så mye som en dusj. De fikk ingen medisinsk behandling eller tilgang på medisiner. For å bli eksponert for sol, ble de tatt med til et sted med hendene bundet og bind for øynene. De ble omtalt ved nummer og ikke ved navn, og tvunget til å etterape dyr. Han forteller om fengselsceller så stappfulle at folk lå som sild i tønne. Slik kunne det foregå i uker, måneder eller til og med år i strekk.


(Bilde: En venn av familien Nasiri og hans to døtre. Hvilket samfunn vil hans døtre vokse opp i?)

På et tidspunkt oppstår det nesten en slags absurd galgenhumor i stuen. Mennene i rommet tar turer om å fortelle ulike opplevelser, og den ene sier på et tidspunkt til meg: «vi kommer til å havne i fengsel igjen». Når jeg med en litt forskrekket mine etter å ha hørt på alle disse historiene, ikke helt vet hvordan jeg skal reagere på dette budskapet fremført med en slik skråsikkerhet i stemmen, bryter flere av dem ut i latter. Som om noe annet ventet dem liksom.

Andre aktivister vi møter forteller om å bli banket bevisstløse, om elektrosjokk på genitaliene eller gjentatte stokkeslag mot fotsålene. Mest inntrykk gjør det likevel å snakke med Nasiris yngste sønn. En herlig energisk, men litt sjenert gutt på 11 år. Han går i sjette klasse på dette tidspunktet, og har vært inne i rommet mens flere av historiene har blitt fortalt. Når jeg spør han hva han vil bli når han blir stor er svaret kontant: «Jeg vil bli som faren min».

  

Den 16 timer lange bussturen tilbake til Marrakech igjen gir god tid til å fordøye inntrykkene. Stillheten i bussen på veien tilbake har med ett fått en litt annen resonans. 

Tilbake i Marrakech er det bare å spasere ut av bussen og vips er man tilbake i mylderet av rop fra markedene, tut fra bilhorn og latteren fra fornøyde turister, de fleste av dem helt uvitende om hvilken virkelighet befolkningen i dette «glemte området» noen timer unna er tvunget til å leve under.

Vi har én natt igjen i Marrakech før vi setter oss på flyet tilbake til Oslo, og stikker innom nattklubben Pacha, som hevder å være Afrikas største nattklubb.



(Bilde: Det er langt fra rytmene på nattklubben i Marrakech og til hverdagen i El Aaiun)

Mens vi står der og neonlysene blinker, 50.000 watt pumpes ut av høyttalerne og jenter i fargerike kostymer danser på platåer mange meter over folkemengden, kunne ikke motsetningene vært større. Noen burde egentlig henge opp et skilt på nattbussen fra El Aaiun til Marrakech. Med store bokstaver skulle det stått: "Fra tortur til techno".

Dette er konflikten:

I 1973 startet den saharawiske frigjøringsbevegelsen Polisaro væpnet motstand mot den spanske kolonimakten. Fra før av hadde FN krevd avkolonisering av området og at Spania startet en prosess med folketelling frem mot en folkeavstemning om landets uavhengighet.

Da den spanske kolonimakten trakk seg ut av Vest-Sahara i 1975, gjorde både Mauritania og Marokko krav på området. Mauritania rykket inn fra sør og Marokko fra nord. Den internasjonale domstolen i Haag aviste imidlertid begge landenes krav på Vest-Sahara, og erklærte at det saharawiske folk har rett til selvbestemmelse. Marokko responderte med å mobilisere 350.000 sivile marokkanere som, eskortert av 20.000 marokkanske militære styrker, bosatte seg i Vest-Sahara og gjorde saharawiene til en minoritet i sitt eget land. I dag bor brorparten av saharawiene i flyktningleirer i Algerie.

Mauritania trakk seg ut av Vest-Sahara i 1979. Marokko gjorde i stedet krav på også dette området, og utvidet okkupasjonen. Krigen mellom Polisario og Marokko fortsatte frem til en våpenhvileavtale ble undertegnet i 1991. Avtalen innebar blant annet at det skulle gjennomføres en folkeavstemning om områdets selvstendighet innen 1992. Den har aldri funnet sted, og marokkanske myndigheter har i dag et jerngrep om området. De kontrollerer alle store byer og naturressurser, og to tredjedeler av landet er omringet av en 2700 km lang mur.

Teksten er skrevet av Kristian Tonning Riise. Copyright på alle bilder tilhører Atle Richter Schie. Saken tar for seg et lite utdrag fra mange historier i løpet av en ukes tur til El Aaiun og Smara, samt beskrivelser av reisen inn og ut av området. Skulle noen være interessert i å bruke tekst eller bilder herfra, eller være interessert i annet foreløpig upublisert materiale fra de okkuperte områdene, kan jeg nås på: kristian@ungehoyre.no

 

Støres to tunger

Det må være frustrerende å være AUF når deres gjennomslag på Aps landsmøtet kan reverseres av partilederen etter innfallsmetoden på Politisk kvarter.

Ap-leder Jonas Gahr Støre har gått høyt på banen de siste ukene, og ved flere anledninger beskyldt regjeringen for å tale med "to tunger. Dekningen for denne påstanden synes å være det faktum at statsminister Erna Solberg og integreringsminister Sylvi Listhaug er to forskjellige mennesker fra to forskjellige partier. Støre har nemlig oppdaget den "sjokkerende" nyheten at statsministeren fra Høyre og integreringsministeren fra FrP bruker litt ulik retorikk i flyktningdebatten.

Det burde ikke overraske noen. Det som derimot burde være ganske overraskende er at lederen for landets største opposisjonsparti ikke finner noe annet å kritisere regjeringen for enn de retoriske forskjellene mellom statsrådene internt i regjeringen. Det må enten bety at regjeringens politikk er så perfekt at det ikke er mulig å være mot den, men så upåklagelig tror nok heller ikke jeg at regjeringen er (sorry, Sigbjørn).

Det jeg derimot ser på som en mer plausibel forklaring er at Ap, i møte med stemningsskiftet i befolkningen etter flyktningstrømmen, har fått enda mer berøringsangst i denne debatten enn de hadde i vår.

Debatten mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg på politisk kvarter i forrige uke var en svært god illustrasjon på det. Der ble han bedt av programlederen om å gjøre rede for hvilke deler av Sylvi Listhaugs forslag til innstramminger han er imot. Han klarte ikke å nevne et eneste ett. I stedet dreide Støre selv debatten over til å handle om alle delene av forslagene han er enig i.

Jeg må si at jeg helt oppriktig synes det er svært interessant å være vitne til snuoperasjonene Ap har tatt i innvandrings- og integreringspolitikken siden landsmøte i april i fjor, og ikke minst - for å ta det Støre er mest opptatt av - retorikken. For det er ikke lenge siden vi hørte en helt andre toner fra Ap.

I april skrev alle avisene om hvordan Ap «myker opp asylpolitikken sin», uten at Støre hadde noe behov for å avvise det den gangen.

 
Mye spalteplass ble også viet til den symbolske betydningen i at ordet «streng» var strøket til fordel for «human» i en uttalelse om asyl- og innvandringspolitikk fra landsmøtet.

Ap skulle ikke lenger føre en «streng, men rettferdig» asylpolitikk, men en «human, rettferdig og konsekvent flyktning- og asylpolitikk». "Det skal man forstå som en oppmyking", sa ikke minst innvandringspolitisk talsperson Eirik Sivertsen til NTB (se bildet). 

Denne nyorienteringen fra Ap var opportunt på det tidspunktet. Flyktningstrømmen hadde ikke slått ordentlig til enda. For et litt famlende Ap som slet med å finne en politisk profil og substansielle konfliktlinjer mot regjeringen, så var det nok også mange som gledet seg over at Ap dreide mot en oppmykning av asylpolitikken. Det kunne skape flere dueller mot Aps ønskemotstander: FrP.

Støre trives tilsynelatende mye bedre i dueller mot Siv Jensen enn mot Erna. Det er kanskje ikke så rart. Hele det politiske virkelighetsbildet til store deler av Ap dreier seg ofte om å være mot FrP, gjerne uten stort annen begrunnelse enn at de er FrP. Mot en moderat, saksorientert og lite agitatorisk Erna sliter ofte Støre med å slå igjennom. Derfor er ofte hovedkritikken til Ap i debatter med Høyre, ikke Høyres politikk, men det faktum at vi sitter i regjering med FrP.

Det som kunne fremstå som et opportunt og taktisk lurt trekk i april, har imidlertid blitt en hemsko for Ap etter at flyktningstrømmen slo til. Det ble åpenbart for «alle» at innstramminger var nødvendig for at ikke hele mottakssystemet vårt skulle kollapse fullstendig. Innen november var plutselig alle ideer fra april om oppmykning visket vekk. Støre reiste til Storskog for å virke ansvarlig og Helga Pedersen som kort tid før ville kaste regjeringen fordi vi sendte ut for mange til Afghanistan etterlyste plutselig shuttlefly med afghanere fra Kirkenes til Kabul.

Plutselig ble det viktigst for Ap å gallopere bort fra alle tidligere uttalelser, samt underforklare det faktum at det var Ap som virkelig satte fyr på debatten om å ta imot 10.000 syriske kvoteflyktninger. Det er selvfølgelig ingen som tror, slik Støre forsøksvis ironiserte på politisk kvarter onsdag, at endringer i Aps politikk sender "sjokkbølger gjennom midtøsten". Det er derimot grunn til å kritisere om det var positivt å utnytte det flertallet som Ap og venstresiden hadde sammen med sentrumspartiene, til å sende et signalet om at det nå er flertall for oppmykninger i Norge. At det bidro negativt, og ikke positivt, kan det være liten tvil om.

Nå vil Ap være strengest i klassen igjen, og senest sist onsdag kunne vi altså høre en Ap-leder som ikke klarte å definere en eneste uenighet mellom ham og Frp, annet enn i retorikken da. Nyorienteringen som AUF, og flere andre fylkeslag, tok til orde for på landsmøte var med ett visket ut. 

"Jeg tror faktisk at de ordene politikere bruker, og de ansvarlige politikere bruker, teller", sa Støre på politisk kvarter. Det er jeg enig med ham i, men til å være så opptatt av andre politikeres ord og retorikk, har han et svært tilfeldig forhold til hvilke ord hans eget parti bruker om politikken sin.

Da Solberg parerte med å svare at Ap selv hadde talt med to tunger i asylpolitikken, som skulle være streng den ene dagen og ikke streng den neste, avviste Støre dette fullstendig. Ingen ord var byttet ut, påpekte han.

Det som partiets innvandringspolitiske talsperson kalte en oppmykning av politikken vår for åtte måneder siden, var altså kun et ønske om å «løfte frem ordet human», ifølge Støre. Det skulle ikke herske noen tvil om at Aps politikk stadig var like streng, selv om ordet «streng» ikke er nevnt en eneste gang i uttalelsen fra forrige landsmøte.

Jeg synes egentlig litt synd på AUF, som hadde oppmykning av asylpolitikken som sin store seier på landsmøtet i fjor. Det må jo være forferdelig frustrerende å forsøke å påvirke politikken til et parti, som snur kappen etter vinden straks stemningsskifte i befolkningen blir litt annerledes, og annullerer gjennomslagene dine. 

Det skal sies at jeg også, ikke så rent sjeldent heller, blir frustrert over mitt eget parti. Det ligger vel også litt i rollen som ungdomspartileder.

Jeg er imidlertid stolt av å være medlem av et parti, der jeg slipper å lure på hvilken del av partiets politikk eller profil partilederen kommer til å snu om på i morgen. Noen ganger må man skrote en sak fordi man ikke får flertall. Det er en del av de politiske realitetene alle må forholde seg til, men det er ikke det samme som å snu tvert om på den politiske tilnærmingen din til et saksområde «over natta», fordi du merker at folket vil ha noe litt annet i dag enn de ville i går.

Et ansvarlig partis politikk bør kunne stå seg gjennom stemningsskifter i befolkningen og politiske realitetsendringer. Det sier noe om et parti, når det må gjøre 180 graders snuoperasjoner. Slikt kan et populistisk fløyparti gjøre. Slikt kan ikke et ansvarlig statsbærende parti gjøre.

Det er interessant å bemerke seg forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet i flyktningpolitikken siden våren 2015. Høyres budskap er det samme i dag som det var for ett år siden. Vi var fra første stund skeptisk til å slenge oss på kappløpet om å ville ta imot flest, men har hele tiden påpekt at antallet vi tar imot må balanseres mot evnen til å drive god integrering. Det er et politisk utgangspunkt som har vært godt rustet til å møte de utfordringene vi har stått overfor.

Hva Ap mener om denne saken er imidlertid omtrent like klart som dette bildet:

Monopol for enhver pris?

Innlegget er skrevet sammen med Atle Simonsen; leder i Fpu, og Tord Hustveit; leder i Unge Venstre, og er på trykk i dagens Klassekampen i kortversjon under tittelen: "Fånyttes kamp".

Det er forståelig at idretten er skeptiske til å endre på en modell som historisk sett har tjent dem godt, men den dogmatiske motstanden mot en gang å vurdere om nye tider krever nye løsninger er vanskelig å forstå.

For litt over en uke siden tok vi til orde for å avvikle spillmonopolet i Klassekampen. Den nesten 70 år gamle modellen som gir Norsk Tipping enerett på å tilby pengespill i Norge har vært en suksess i mange år, og sikret norsk kultur, idrett og frivillighet viktige inntekter. Det er imidlertid ikke gitt at en modell som ble laget da nærbutikken eller klubblokalet utgjorde så å si hele spilltilbudet, er den modellen vi er best tjent med i dag.

For idrettsstyrets Sondre Sande Gullord og Guri Ramtoft, og president Håvard Lauvålien i Norges Studentidrettsforbund synes dette derimot å være skrevet i stein. I et svar til oss i Klassekampen 28. oktober levner de liten tvil om at enerettsmodellen er den perfekte måten å organisere spillpolitikken på for tilsynelatende all fremtid. Ja, det er nærmest uetterrettelig å så mye som vurdere en annen modell.

I vår tekst fremhevet vi Danmark som et godt eksempel på en vellykket lisensordning. Gullord, Ramtoft og Lauvålien viser til at det har vært en nedgang i spillinntekter i Danmark i år, og at regjeringen av den grunn har vedtatt en ekstrastøtte på 50 millioner kroner for å dekke tapet. Det er forså vidt riktig, men de glemmer en ganske vesentlig detalj. Denne nedgangen kommer fra det markedet som fortsatt er underlagt monopol.

Den skjer i all hovedsak fordi det er stadig færre som spiller lotto. Ungdom synes ikke lottospill er like spennende lenger og trekkes heller mot mer moderne spill på det lisensierte markedet, som f.eks. sportsspill, casino og poker. Denne utviklingen så man også før Danmark liberaliserte deler av det danske spillmarkedet i 2012 og innførte et lisenssystem. Idrettens Analyseinstitutt i Danmark skrev allerede i februar 2010 at de forventet en naturlig nedgang i lottospill på grunn av endrede forbruksmønstre, manglende produktutvikling og et stadig eldre lottopublikum.

For idretten blir dette ekstra krevende, ettersom de har mottatt øremerkede midler fra Lotto i Danmark. Samtidig er det altså ikke lisensordningen som truer idrettens inntekter, men det faktum at lottospill ikke appellerer like mye til ungdom som andre spill. Uten en lisensordning ville pengene som monopol-markedet mister, antakelig forsvunnet helt ut av det danske markedet. Nå kanaliseres de heller inn i selskaper som betaler skatter og avgifter til staten.

Kronikkforfatterne synes å ha en svært naiv tro på myndighetenes mulighet til å begrense spill på nettet. "Selvsagt kan myndighetene begrense spill på nettet!", skriver de helt uten å anføre et eneste argument for hvordan det skulle være mulig.

Vi har allerede gjort det forbudt for norske banker og betalingsinstitusjoner å formidle betaling fra Norge til pengespill registrert i utlandet, uten at det har hatt noen tilsynelatende effekt. Det er svært enkelt å omgå dette ved å opprette en internettkonto i en utenlandsk bank og overføre penger til den. Hva ser kronikkforfatterne for seg? At norske myndigheter skulle sensurere alle utenlandske spillselskapers nettsider?

Heller enn å drømme om en fånyttes krig mot internett, burde både idretten og politikerne erkjenne at internett er kommet for å bli, og spørre seg: hvordan kan vi tilpasse oss en global digital tidsalder og sikre kultur, idrett og frivillighet minst like gode vilkår som i dag? Eller gjerne: hvordan kan vi spille på lag med utviklingen og sikre enda bedre inntekter enn i dag?

Det andre hovedargumentet til kronikkforfatterne synes å være at det kun er enerettsmodellen som kan sikre ansvarlige spill og forebygge spillavhengighet. Heller ikke det argumentet er basert på noe mer enn antakelser. Vårt poeng om at Norsk Tipping har klart å beholde store markedsandeler ved selv å drive rimelig aggressiv markedsføring på nett, viftes også bort med den begrunnelsen at utenlandske selskaper garantert vil være mye verre.

Det er også et argument det er vanskelig å forstå. Det er jo nettopp gjennom en lisensordning at vi kunne stilt krav til mer ansvarlige spill og tiltak mot spillavhengighet. I dag har vi ingen kontroll over dette.

Når det er sagt er det helle ikke slik at utenlandske spillselskaper ikke jobber med tiltak mot spillavhengighet de også. Det gjør de selvsagt. Selv om vi er glad i å tro at vi er i front på alt her oppe i nord, så er det nok litt selvsentrert å tro at ansvarlig spilling er noe vi kun bryr oss om i Norge. Spillaktørene møter selvsagt press fra andre hold også, og de som vil bli oppfattet som seriøse er nødt for å adressere problemene med spillavhengighet. Bettson har for eksempel tidligere blitt kåret til verdens mest sosialt ansvarlige spillselskap av bransjemagasinet eGaming Review. Jeg vet ikke om Norsk Tipping var med i vurderingen her, men det er altså ikke gitt på forhånd at Norsk tipping nødvendigvis er den mest ansvarlige spillaktøren på alle arenaer.

Vi etterlyser en større velvilje til å vurdere om andre modeller enn enerettsmodellen kan ha noe for seg. Akkurat nå fremstår tippemonopolets mest innbitte forsvarere litt sånn som Kodak. Kodak var som kjent verdens mektigste fotoselskap. Hele 90 prosent av alle filmruller i USA var på et tidspunkt et Kodak-produkt. De valgte imidlertid å la være å satse på digital teknologi, for ikke å true inntektene som lå i filmruller. Historien kjenner vi. I 2012 gikk Kodak konkurs.

Hele asylkostnaden kan betales med kutt i sykelønn

I dag la regjeringen frem et tilleggsbudsjett for hvordan de skal håndtere asylstrømmen. Etter den siste oppjusteringen, regner regjeringen nå med at det vil komme 66.000 asylsøkere i år og neste år. Kostnaden for dette er anslått til å være 85 milliarder over seks år. Hele denne kostnaden kunne vi betalt med et moderat kutt i sykelønn.

Her er det superenkle regnestykket:

  • Norge bruker årlig ca 40 milliarder på sykelønn.
  • Et kutt i sykelønnen på 20 prosent ville dermed spart staten for ca 8 milliarder årlig i rent kutt. Over 6 år blir det 48 milliarder.
  • Forskning fra Sverige har også vist at sykefraværet ville blitt redusert med ca 20 prosent dersom sykelønnen ble redusert til 80 prosent.
  • Legger vi til grunn årlige sykelønnsutgifter på 32 milliarder, altså det sykelønnen ville ligget på årlig med dagens sykefravær minus 20 prosent, så ville vi spart ytterligere 6,4 milliarder årlig på at også sykefraværet reduseres med 20 prosent. Det tilsvarer 38,4 milliarder over 6 år.
  • 48 milliarder + 38,4 milliarder = 86,4 milliarder.
  • Regjeringen legger til grunn at 66.000 asylsøkere vil koste 85 milliarder over 6 år.

Det staten sparer på at du får litt mindre i lønn når du er borte fra jobb, tilsvarer altså mer enn hele kostnaden ved 66.000 asylsøkere.

Betyr det at dette er nok alene?

Nei, selvsagt ikke. Det er all grunn til å tro at det vil komme flere enn dette i mange år fremover, og kutt i sykelønnen er selvsagt ikke i nærheten av nok til å ta hele denne kostnaden alene. 

Erling Holmøy i Statistisk Sentralbyrå (SSB) har regnet ut at flyktningsstrømmen denne stortingsperioden, hvis den fortsetter i samme tempo, vil ha en langtidskostnad på 750 milliarder. Det kommer på toppen av de langsiktige utfordringene vi har med å finansiere en velferdsstat som ikke er bærekraftig.

Poenget er imidlertid at den debatten vi har hatt over lang tid i Norge, der alt kun har handlet om å fordele et evig økende overskudd på nye velferdstiltak er over. De neste årene vil vi også måtte debattere hvem som har de mest fornuftige kuttforslagene. I en slik debatt er det slettes ikke sikkert at kutt i sykelønn er et like upopulært tiltak som det har vært. En sykelønn på 80 prosent ville fortsatt vært en av de mest sjenerøse, om ikke den mest generøse sykelønnsordningen i verden.

Når alternativet er nye kutt i andre velferdsordninger tror jeg mange vil synes det er et både rettferdig og fornuftig kutt at man får litt mindre betalt ved å være hjemme fra jobb enn ved å være på jobb.

Sosialistisk Forbudsparti

SU-leder Nicholas Wilkinson mener venstresiden har sviktet sitt historiske ansvar: å gi frihet til vanlige folk. Det er helt riktig, men SV er stadig en av forbudshysteriets verstinger.

Det har falt mange sosialister tungt for brystet at høyresiden over flere tiår har kapret eierskapet til frihetsbegrepet. Frihet er et yndet ord på tvers av de politiske fløyene, og både Ap, SV og LO har gjort iherdige forsøk på å klistre «frihet» til venstresidepolitikk de siste årene.

«Vi godtar ikke at «frihet» skal være synonymt med Segway og lakrispiper og proffboksing», sa LO-leder Gerd Kristiansen på Youngstorget under sin 1. mai tale i fjor. Halvannet år senere er det Wilkinsons tur til å svinge seg i frihetsmanesjen, men denne gangen er det nettopp segwayen som er viktig for SU-lederen. Wilkinson nærmest stråler av lykke der han poserer for Klassekampen på en segway. Et av regjeringens løfter var en enklere politikk for folk flest. Da er det rørende å se at en så triviell endring som fjerningen av dette forbudet kan skape så mye glede i selv noe så lite folkelig som SV.

Positive SV-signaler

Når det er sagt, er det flere positive signaler som har kommet fra SV de siste årene. Wilkinsons forgjenger i SU, Andreas Halse, har tidligere uttalt til Nettavisen at «SV ofte blir litt forbudskåte», Audun Lysbakken meldte i fjor sommer at SV ville kvitte seg med stempelet som forbudsparti og senest ute var altså Wilkinson som i lørdagens Klassekampen roser Høyre og Frp-regjeringen for å ha tillatt både segway, lakrispiper og poker.

Etter å ha brukt to år på å harselere med nettopp fjerningen av disse forbudene, er det flott at SU endelig har skjønt at det er tilhengerne av meningsløse forbud som burde avkreves svar på hvorfor man vil prioritere dette, og ikke de som vil fjerne dem. Det er imidlertid ikke SVs manglende engasjement for tillatelse av lakrispiper, poker eller segway som har gitt dem tilnavnet forbudsparti. Det skyldes snarere at SV på langt mer vesentlige områder er svært glad i å detaljregulere folks liv.

Fornøyde brukere av valgfrihet de er imot

Ta for eksempel debatten om friskoler. 98 prosent av norske skoleelever går på offentlig skole. Likevel er de to prosentene som velger noe annet enn det SV mener de burde velge så provoserende, at landsmøtet deres senest i 2009 vedtok å avvikle alle religiøse og pedagogiske alternativer til den offentlige skolen. Da var plutselig ikke valgfriheten så viktig lenger, selv om skoler som for eksempel Steinerskolen er populære blant mange SV-velgere.

Slik har det imidlertid alltid vært. Sosialister er glad i å benytte seg av valgfrihet de selv var imot, men som andre sikret mot deres vilje. I valgkampen besøkte jeg friskolen Nyskolen i Oslo da de arrangerte paneldebatt med ungdomspartiene. Representantene fra SU og Rød Ungdom kunne ikke få fullrost skolen nok for arbeidet de gjør med elevdemokrati og særlig for at de praktiserer et pedagogisk opplegg med leksefri skole. Skolen startet opp i 2004 med SV-kvinnen Mosse Jørgensen som primus motor.

SU ble imidlertid svar skyldig da jeg gjorde dem oppmerksom på at det var Kristin Clemet som sørget for at skolen i det hele tatt fikk starte opp, da hun var utdanningsminister. Hadde det vært opp til SV (og Rødt) ville denne skolen altså ikke eksistert. Vi husker et lignende eksempel fra valgkampen i 2011 da det ble kjent at SVs Akhtar Chaudry, som selv mener at alle skal gå på nærskolen, busser sønnen fra Furuset der han bor for å gå på skole på vestkanten.

Stor forbudsiver i SV

På område etter område, enten det er foreldres rett til å velge en annen skole enn den offentlige for sine barn, videregående skoleelevers rett til å velge en annen skole enn nærskolen, retten til å velge behandling på det sykehuset du vil, osv så er SV den mest innbitte motstanderen av valgfrihet på Stortinget. Ingen er heller så ivrige som SV på å detaljregulere arbeidslivet og økonomien eller vedta nye påbud og regler for arealforvaltning eller byggevirksomhet. Også porno, kommersiell stripping, reklame for slankeprodukter og TV-reklame under store idrettsarrangementer er kuriøse eksempler på ting som ville blitt forbudt dersom SV hadde fått bestemme.

SV havner rett nok på rett side av og til. Da Stortinget stemte over et flytevestpåbud tidligere i år, så stemte SV sammen med Høyre og FrP, mens det liberale Venstre derimot mente at det er viktig staten tvinger en voksen mann i en saktegående snekke til å ha på vest.

Da regjeringen overlot til kommunene å tillate egne løyper for fritidskjøring med snøscooter var imidlertid SV tilbake i vant posisjon. De mente dette fortsatt måtte være forbudt. Lokalpolitikerne visste ikke sitt eget beste, Det samme er tilfellet med proffboksing. Ifølge SV vet heller ikke Cecilia Brækhus sitt eget beste, så de stemte mot at hun skal kunne bokse proffkamper i Norge uten å være kriminell.

Likhet først

Ingen partier er imidlertid perfekte. Det kommer dessverre tullete forslag om forbud og påbud fra høyresiden iblant også. På tobakksområdet er det bare å erkjenne at forbudsiveren synes å være ganske jevnt fordelt. Der den forrige regjeringen sørget for forbud mot både synlige tobakksvarer og tobakksetterligninger i butikken, er denne regjeringen med Bent Høie i spissen i ferd med å innføre et tullete og udokumentert forslag om standardiserte firkantede snusbokser uten lokk.

Vi har alle kamper å kjempe i våre moderpartier mot unødvendige reguleringer, forbud og påbud, men hvis Wilkinson vil gjøre SV til noe frihetsparti så har han nok en langt større jobb å gjøre enn meg. Det skal mer til enn motstand mot flytevestpåbud, eller en mer liberal tilnærming til lakrispiper, poker og segway, for å gjøre SV til noe frihetsparti. Det blir nemlig lite i den store sammenhengen, når SV på de mest vesentlige samfunnsområdene, er det partiet som er mest mot folks valgfrihet.

Wilkinson sier til Klassekampen at han mener SV bør la seg inspirere av Venstre. «SV kan lære mye av Det første venstre, som hadde «frihet, likhet og brorskap» som sine verdier. Frihet kom først», sier han. Problemet er bare at det er likhet, og ikke frihet, som alltid kommer først for SV. Og det er her problemet oppstår. For straks folk får valgfrihet i skolen, i helsevesenet eller familielivet, så åpner det også muligheten for at de velger ulikt. Den beste måten å sørge for at denne ulikheten aldri oppstår er dermed å la folk velge minst mulig.

Et godt, men dyrt budsjett

Det er tid for nok en runde med budsjettdebatt. I dag la regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2016, og for Unge Høyre er det all grunn til å være svært fornøyd.

For det første er skole, utdanning og forskning nok en gang en av budsjettvinnerne. Yrkesfagløftet fortsetter, det er lagt inn friske midler til viktige psykiske helsetiltak i kommunene og det maksimale sparebeløpet i BSU-ordningen er økt i tråd med det vi ba om.

Samtidig er dette et for dyrt budsjett. Oljepengebruken er bekymringsfull, selv om mye av det er direkte knyttet til kortsiktige sysselsettingstiltak. Mest kritikkverdig er det at regjeringen bidrar til at pensjonsforpliktelsene våre øker ytterligere ved å gi mer penger til gifte og samboende pensjonister.

Abelias administrerende direktør, Håkon Haugli, tar ikke helt feil når han kommenterer at dette er et "godt budsjett for 2016, men et dårlig for 2030". Det er riktignok en litt urettferdig karakteristikk, ettersom målrettede satsinger på realfag, forskning, samferdsel og vekstfremmende skatteletter er viktig for at Norge skal være en konkurransedyktig kunnskapsnasjon i 2030. Det er imidlertid på utgiftssiden at problemet stadig er det samme: utgiftene vokser fortere enn inntektene. Det gjør dette budsjettet lite med, og der er det dessverre ingen partier som er gode nok for tiden. Akkurat nå er Høyre minst ille av åtte utgiftspartier på Stortinget. 

Den viktige forskjellen på denne regjeringen og den forrige er at denne regjeringen i hvert fall tør å prioritere de økte utgiftene på de riktige tingene. Her er noen eksempler på hvorfor jeg mener Unge Høyre har all grunn til å være fornøyd i dag:

Skole

Unge Høyre har brukt mye tid på å løfte yrkesfagene og behovet for flere fagarbeidere i den politiske debatten. Det har resultert i et kjempeløft for yrkesfag. Denne satsingen fortsetter i dette budsjettet. Lærlingtilskuddet øker, slik det ble varslet tidligere i høst, for femte gang på to år. I tillegg legger budsjettet opp til en styrking av yrkesfaglærernes kompetanse og økt rekruttering av fagarbeidere til læreryrket.

Regjeringen følger også opp realfagsstrategien som ble lagt frem tidligere i år. Elever på barneskolen skal nå få en time ekstra i naturfag i uka. Det er en helt nødvendig satsing ettersom Norge er blant landene i Europa med færrest timer i naturfag. Ordningen med realfagskommuner blir også utvidet, og tilbudet til både elever som presterer på høyt nivå og de som sliter styrkes. Det betyr både mer satsing på realfag og et mer tilpasset undervisningstilbud. Dette kommer også på toppen av en historisk satsing på etter og videreutdanning som videreføres.

Høyere utdanning og forskning

Tiden da man snakket om «hvileskjær for forskning og høyere utdanning» er også definitivt over. Nok en gang legger regjeringen frem et forskningsbudsjett som møter jubel i bortimot alle instanser. Akademikerne sier det er "svært bra at regjeringen satser offensivt på forskning", Sintef sier forskningsbudsjettet "gir grunn til optimisme fremover" og fungerende rektor ved NTNU påpeker at budsjettet "viser regjeringens vilje til å satse på forskning og utdanning".

Det står i ganske stor kontrast til det f.eks. Akademikerne sa i 2011. Da påpekte de at det rødgrønne budsjettet var å gå «fra hvileskjær til havari». Leder i Akademikerne, Knut Aarbakke, omtalte budsjettet som «temmelig hårreisende og lite fremtidsrettet» og gikk så langt som å si at: "vi har svært vanskelig for å få øye på regjeringens vilje til å satse på framtiden". Det må være sårt for de som jobber med forskningspolitikk i Ap, SV og Sp å se forskjellene på mottakelsen av denne og den forrige regjeringens forskningspolitikk.

Studentene har også all grunn til å være fornøyd. Økningen i studiestøtte er riktignok ganske beskjeden, men like fullt på 3,1 prosent og over prisveksten. Det var ikke en selvfølge under de rødgrønne. Samtidig er det en del av bildet at forrige statsbudsjett ga studentene den høyeste økningen i studiestøtten på 10 år. Den viktigste grunnen til at studentene bør være fornøyd er imidlertid at satsingen på studentboliger fortsetter. I år som i fjor legger regjeringen opp til en utbyggingstakt på studentboliger som er dobbelt så høy som under de rødgrønne. Det betyr at byggingen av 2200 nye studentboliger kan påbegynnes i 2016.

Psykisk helse

Mange unge mennesker sliter psykisk og psykiske problemer blant unge er en viktig årsak til frafall i skolen. Mange unge har behov for noen å snakke med. Det kan dreie seg om problemer knyttet til mestringsvansker, mobbing, ensomhet, problemer hjemme eller tyngre lidelser som trenger behandling. Derfor er det viktig at vi senker terskelen for å snakke med noen, slik at problemer fanges opp tidlig.

Derfor har dette også vært et område Unge Høyre har løftet internt i partiet over lengre tid og i valgkampen. I dette budsjettet er det blant annet lagt inn økt tilskudd til rekruttering av skolepsykologer i kommunene. Skolehelsetjenesten styrkes med ytterligere 200 millioner, og det bevilges 30 millioner til tiltak som kan forbedre læringsmiljøet og forhindre mobbing.

Økt maksimalt sparebeløp i BSU

BSU er en spareordning for deg under 33 år som gir svært gunstig rente og skattefradrag. På mandag utfordret leder i FpU, Atle Simonsen, og jeg regjeringen til å øke det maksimale sparebeløpet i BSU-ordningen fra 200.000 til 300.000. Det fikk vi full uttelling for i dag. Det betyr at unge som skal inn på boligmarkedet nå kan spare nok i BSU til å dekke egenkapitalkravet på en bolig til 2 millioner kroner. Det vil gjøre veien inn i boligmarkedet lettere for mange.

Klima og miljø

På landsmøtet for litt over ett år siden fremmet Unge Høyre en resolusjon der vi tok til orde for mer konservativ klimainnsats. I dette statsbudsjettet øker klima- og miljøbudsjettet med over 10 prosent. Det er foreslått å legge 14,25 milliarder ekstra i klima- og energifondet. Det vil i så fall bety at fondet vil være på 67,75 milliarder og overoppfylle ambisjonen i klimaforliket med 17,75 milliarder.

Det finnes kun en garanti mot høy eiendomsskatt: Ikke å innføre den!

Er det virkelig noen som kun et øyeblikk tror på at eiendomsskatten ikke vil bli økt betraktelig, av et byrådsflertall bestående av Ap, SV, Rødt og MDG?

Raymond Johansen hisser seg opp over Høyres advarsler mot høy eiendomsskatt i Oslo. Han mener Høyre overdriver hvor høy eiendomsskatten vil bli med et rødt flertall i Oslo.

Problemet er at vi ikke vet hvor høy eiendomsskatten blir, dersom Ap får flertall. Det jeg imidlertid tør å garantere er at dersom eiendomsskatten først blir innført i Oslo så vil den i løpet av kort tid bli dramatisk mye høyere enn det Arbeiderpartiet sier.

For det første vil Johansen måtte samarbeide med tre partier, der flere av dem vil ha langt større eiendomsskatt enn Ap. «Det er Aps modell som vil bli innført dersom det ikke blir borgerlig flertall, det er helt sikkert», sier Raymond Johansen til VG.

Problemet er at det er alt annet enn sikkert. Det er mulig Johansen har blitt litt vel høy på seg selv etter å ha skuet ut over Youngstorget i mange år som Aps partisekretær under en rødgrønn regjering. Der hadde jo SV som kjent lite de skulle ha sagt.

(Faksimile: VG)

Trond Giske er også i full gang med å fraskrive seg alt ansvaret for den kunnskapspolitikken de rødgrønne førte, under tre SV-statsråder i åtte år. Nå har Johansen tilsynelatende lagt seg på samme linje, med klar beskjed til SV, Rødt og MDG: Vi er størst, vi bestemmer og hvis jeg blir byrådsleder bør dere være fornøyd med å sole dere i ørnens gunst.

Det er ikke så rent lite arrogant allerede nå å fullstendig avvise at de andre partiene vil få noe som helst i forhandlinger med Ap. Maktarrogansen til Ap skal jeg imidlertid overlate til dem som vil samarbeide med dem å bekymre seg for.

Jeg er mer opptatt av de politiske realitetene, og med mindre SV, Rødt og MDG alle stiller seg lydige bak Aps opplegg for eiendomsskatt, så må vi regne med at regningen blir enda større.

Jeg tror nemlig ikke at SV, Rødt og MDG vil nøye seg med å få null innflytelse på politikken. Og felles for alle disse partiene er at de har dyre løfter, som de skal finne penger til i forhandlinger med Ap som ikke akkurat mangler dyre løfte selv. Da blir det fort eiendomsskatten man må ty til enda en gang når villigheten til å kutte andre steder eller prioritere bort noe er fraværende.

SV er helt ærlige på at målet deres er at eiendomsskatten skal settes til fem promille allerede i 2016 og økes til syv promille i 2017, med et bunnfradrag på tre millioner, ikke fire slik Ap ønsker. Hvilken garanti har velgerne for at SV ikke får gjennomslag for dette? Det er også verdt å legge til at de rødgrønne og Arbeiderpartiet i særdeleshet har svært lav troverdighet hva gjelder løfter om ikke å øke eiendomsskatten, noe min egen kommune er et godt eksempel på (mer om det under).

Jeg lurer på om det finnes en eneste kommune i Norge der eiendomsskatten har blitt innført, og et rødt kommunestyre/bystyre ikke har økt den?

Eiendomsskatten er nemlig en svært nyttig melkeku for politikere som ikke evner å prioritere. Det er det samme som har skjedd overalt i Norge. Man argumenter for å innføre en svært moderat eiendomsskatt med et høyt bunnfradrag og en lav promillesats. Argumentasjonen er enkel. «Det vil jo ikke utgjøre mer enn et par hundrelapper per person», og et par hundrelapper kan de fleste av oss avse til et godt tiltak som vil komme mange innbyggere til gode.

Så får man de millionene man trengte for å finansiere det prosjektet man lovet, men så blir det gjerne en kostnadssprekk eller ti, og det er jo ikke sånn at politikere går tom for ting de vil bruke penger på når man først har finansiert ett prosjekt.

Derfor blir aldri med de få hundrelappene. Er eiendomsskatten først innført, så vil et rødt flertall øke den, samme hva de lovet før valget.

La meg ta et eksempel fra min egen kommune, Stange. Før kommunevalget i 2011 lovet Arbeiderpartiet høyt og tydelig at de ikke skulle øke eiendomsskatten. Etter valget fikk de rent flertall i kommunestyret. Man skulle tro at det var et godt utgangspunkt for å gjennomføre nøyaktig det man lovet, men nei. 

Dette viste seg å bli tidenes løftebrudd. Etter to år var eiendomsskatten nesten doblet fra fire til maksimale syv promille, uten at det stilnet kommunens behov for mer penger. Det hendige med eiendomsskatten er imidlertid at den skal svare til eiendommens verdi, og den utvikler seg hele tiden. Året etter skulle at eiendomsskatten ble økt med tre promille foretok kommunen en retaksering av alle eiendommer. Da ble det riktignok bestemt at effekten av retakseringen skulle være provenynøytral. Altså at kommunens samlede skatteinntekter ikke skal påvirkes av at taksten på eiendommene øker. Effekten er at det som tilsvarte 7 promille i eiendomsskatt før retaksering nå tilsvarer kun 3,9 i promille etter retaksering.

Og hva betyr det? Jo, det betyr at Ap har skaffet seg rom til å øke eiendomsskatten med ytterligere 3,1 promille i neste periode, etter at de nesten doblet den i denne.

Etter å sittet i kommunestyret i Stange i fire år, vært med på budsjettforhandlingene og sett en posisjon som ikke evner å prioritere noe som helst på tross av gjentatte signaler fra rådmannen er jeg ikke i tvil: Får Ap flertall på nytt vil eiendomsskatten bli økt i Stange neste periode.

Det er ingenting politikere er flinkere til enn å bruke andre folks penger, og det er ingenting politikere er dårligere til enn å prioritere. Nettopp derfor trenger vi politikere som vet å sette begrensninger for seg selv. Det har politikerne i Oslo klokelig gjort i mange år, ved å si at alle gode tiltak i Oslo skal finansieres uten eiendomsskatt.

Det gir noen rammer for pengebruken som man må forholde seg til. Er det ikke nok penger til noe man har lyst til å gjøre, så kan man ikke bare vri litt til på skatteskruen og øke eiendomsskattesatsen. Da må man finne pengene et annet sted, effektivisere noe eller kutte i noe mindre viktig.

Det er ikke veldig overraskende at en samlet venstreside i Oslo går til valg på å innføre eiendomsskatt. Mer skatt har alltid vært venstresidens løsninger når de mangler penger. Det innbyggerne i både Oslo (og andre steder burde spørre seg) er: Hva skjer hvis venstresiden får flertall og de på nytt mangler penger?

Å innbille seg at et byrådsflertall bestående av Ap, SV, Rødt og MDG ikke ville økt eiendomsskatten betraktelig er utopi. Den eneste garantisten mot høy eiendomsskatt er ikke å innføre den. Vil du ikke betale tusenvis av kroner for en helt vanlig blokkleilighet i Oslo tar du en stor risiko ved å stemme rødgrønt.

AUF til kamp mot elevenes valgfrihet

AUFs forsøk på dobbeltkommunikasjon om fritt skolevalg er pinlig. Det går ikke an å argumentere for både fritt skolevalg og nærskoleprinsippet samtidig. Det er to gjensidig utelukkende alternativer. 

I går deltok jeg på årets ungdomspartilederdebatt under Arendalsuka. Det ble en god debatt, som først og fremst viste at borgerlig side er offensive, mens venstresiden kaver på leting etter andre alternativer enn den kjedsommelige "skattekutt-regla".

Det skyldes nok at vi har en regjering som leverer historisk godt på mange av de sakene venstresiden egentlig ønsker å være offensive på: vi styrker og praksisretter yrkesfagene, øker lærlingtilskuddet, satser mer på psykisk helsetiltak, gir penger til flere helsesøstre og skolepsykologer. Det er rett og slett vanskelig å være venstresiden når en blåblå regjering allerede etter to år har fått til langt mer enn de fikk til på åtte.

Det var imidlertid et tema jeg hadde tenkt å utfordre AUF på, men som jeg ikke fikk tid til å ta under gårsdagens debatt. I stedet fikk jeg heldigvis utfordret dem på dette i politisk kvarter i dag tidlig, og det gjelder fritt skolevalg.

For i fylke etter fylke går nemlig Arbeiderpartiet til valg på å fjerne fritt skolevalg. I Hordaland prøver de til og med å gjøre det til en offensiv sak i valgkampen. Jeg var derfor spent på å høre om også AUF mener det er en offensiv sak å ta fra elevene retten til å bestemme skole selv. 

AUF-leder, Mani Hussaini, prøvde seg først på noe merkelig tøys om at AUF alltid har kjempet for fritt skolevalg. Det er direkte løgn. AUF har alltid kjempet mot fritt skolevalg. De advarte f.eks. mot fritt skolevalg i Hordaland foran kommunevalget i 2003. Det samme i Buskerud foran kommunevalget i 2011. I begge fylker ble fritt skolevalg innført av Høyre mot Aps stemmer. Nå gjør de også klart at de ønsker å frata elevene denne rettigheten der den allerede er innført.

I debatten kom det frem hva som er AUFs alternativ: nærskoleprinsippet. AUF mener at alle skal ha en rett til å gå på nærskolen. Det er en ærlig sak, men det er ikke fritt skolevalg og det er åpenbart en mer ufri ordning. Hussaini fremholdt modellen i Troms som en god løsning, der man har delt fylket inn i ulike regioner, og har fritt skolevalg innenfor sin region. Det betyr at man f.eks. har fritt skolevalg innenfor Tromsø-regionen.

Hvordan det kan bli en mer fri ordning enn fritt skolevalg i hele fylket er rett og slett ikke mulig å begripe. For denne ordningen er selvsagt fin for alle som bor i Tromsø-regionen, og som aldri kunne tenke seg å gå på en annen skole enn dem i Tromsø-regionen, men det kunne jo tenkes at er elever som ønsker å gå på skole i en annen region enn den Arbeiderpartiet har tegnet opp for dem. 

Mange som bor utenfor Tromsø-regionen kunne nok gjerne tenke seg å kjøre 15 min ekstra med buss, for å gå på den skolen som venninnene går på eller fordi de har hørt at den skolen har spesielt gode lærere i noen fag de er interessert i. AUFs beskjed til dem er at det betyr ingenting hvor hardt du jobber på skolen, det betyr ingenting hvor gode karakterer du får, for vi har uansett bestemt at du skal gå på nærskolen. Det synes jeg er et både usosialt og urettferdig system. Det fratar elever frihet og ansvar og det gir ikke minst dårligere incentiver til å gjøre det bra på skolen.

På politisk kvarter i dag tidlig forsøkte jeg å spørre Mani om han mener det er rettferdig at en ungdomsskoleelev i Malvik i Sør-Trøndelag som ønsker å gå studiespesialiserende kun skal kunne velge tilbudet på Malvik VGS, men ikke få lov til å kjøre 20 min til Trondheim for å gå på skole der. Det er nemlig konsekvensen av Aps politikk i Sør-Trøndelag i dag. Eller om han mener at det er rettferdig at en ungdomsskoleelev i Askøy ikke skal få lov til å ta bussen over Askøybrua for å gå på skole i Bergen. Det blir nemlig konsekvensen dersom Ap får makten i fylkestinget etter valget i år.

Det fikk jeg i grunn aldri noe ordentlig svar, annet enn noe vås om at jeg måtte "komme meg ut av hulen min".

Det ironiske nå er at det er AUF og venstresiden som ønsker seg et skolesystem som bygger oppunder sosiale forskjeller. Kommer Ap til makten i Oslo betyr det altså at elever som bor på vestkanten ikke får muligheten til å gå på gode skoler i øst som f.eks. Lambertseter. Og at elever fra øst ikke får muligheten til å gå på gode skoler i vest som f.eks. Ullern. Konsekvensen av denne politikken er altså at du må være prisgitt foreldre som har bosatt seg i et område i nærheten av skolen du vil gå på for å kunne velge det du mener er best for deg. Eller ha pengesterke foreldre som kjøper postbokser for å komme seg innenfor skolekretsene.

Enda mer ironisk er det at AUFs forslag vil føre til at det kun er de aller flinkeste elevene som har reelt fritt skolevalg. Hvis for eksempel alle som bor på Ullern skal ha førsteretten på å gå på Ullern VGS, så betyr det selvfølgelig at antall plasser disponibelt på Ullern for elever som ikke har den som nærskole, men ønsker å søke seg dit - ved bruk av fritt skolevalg - reduseres dramatisk.

Enten man setter forhåndsgitte kvoter på "nærelever" og "fjernelever", så vil det føre til at karakterkravet presses enormt mye opp - spesielt på populære skoler - for de som benytter seg av fritt skolevalg. Det betyr at Ap/AUF sin modell de facto gjør at bare de aller flinkeste elevene kan benytte seg av fritt skolevalg.

Jeg ønsker meg et skolesystem som forteller ungdomsskoleelever at det eneste som hindrer deg fra å komme inn på akkurat den videregående skolen du vil, er deg selv. At uansett om du bor i et rikt nabolag eller et fattig nabolag. Uansett om foreldrene dine har mye penger eller lite penger, høy utdanning eller lav utdanning. Så har alle de samme mulighetene, hvis de jobber hardt for å få de karakterene som trengs for å komme inn der de vil.

 AUFs budskap er tydeligvis at det valget ble tatt for deg, den dagen foreldrene dine valgte nabolag.

Blinkskudd fra sommerleiren! :D

Unge Høyre avsluttet det jeg tør utrope til tidenes sommerleir i forrige uke. Her er noen blinkskudd fra leiren, for de som vil mimre litt.

Det ruvende Lønning-teltet er klar til å ta imot over 300 engasjerte Unge Høyre-medlemmer.

 

Medlemmene strømmer til Hove.

Eks-generalsekretær Wand sjekker inn.

 

Ikke noe er så kult som å kunne ønske Norges statsminister velkommen til Unge Høyres sommerleir.

  

Erna er fornøyd med selfien.

 
 

Det er mye gøy man kan gjøre på leir.

Alt fra sumobryting og gladiatorkamp...

 

...til fotballturnering

 

...og casino.

Norges beste pokerspiller, Johnny Lodden, tok turen innom.



Men det viktigste er skolering.

 

Alle deltakerne får nivåtilpasset skolering i debatt eller politikk.

Leder i Civita, Kristin Clemet, besøkte sommerleiren for tredje året på rad.

Også er vi heldige som har statsråder som setter av tid til å komme.

 

Superminister Jan Tore Sanner tok seg god tid til å besøke sommerleiren.

En gang Unge Høyre-leder, alltid Unge Høyre-leder.

 

Unge Høyre har den kuleste stortingsgruppa. Henrik Asheim, Stefan Heggelund og Tina Bru tok turen innom.

Også har vi ikke minst tidenes kuleste forsvarsminister...

... som blant annet har insistert på at jeg skal være med på vinterøvelse med forsvaret på nyåret.

 

Eva & the Heartmaker og KAKKMADDAFAKKA lagde perfekt stemning i teltet.

Og det ble ikke minst god stemning rundt leirbålet.

Vi gleder oss allerede til neste år! :) 

(Alle bildene er tatt av Markus Mjaaland. Se Unge Høyre facebook-page for flere bilder)

 

Enkeltmennesket i førersetet av sitt eget liv

Enkeltmennesket i førersetet av sitt eget liv

Tale til Unge Høyres sommerleir 2015

Hove leir, 3. august 2015

Kjære Unge Høyre,

Det er så sykt digg å se dere.

Jeg har gått og gledet meg til dette i hele sommer. Været er fantastisk. Ingenting kler Hove leir bedre enn solskinn, et stort blått telt, masse Unge Høyre-effekter. Og ikke minst mange hundre Unge Høyre-medlemmer.

Nå er vi klare for fire dager med politikk og debatt. Bading i sjøen og fotball på sletta. Musikk rundt leirbålet og på scenen. Gamle venner og nye vennskap. Sommerflørting og kjærlighet.

Vi er klare for vårt beste sommerminne i år. Vi er endelig klare for UNGE HØYRES SOMMERLEIR 2015!

Unge Høyre har mange tradisjoner som er flere tiår lange.

Sånn skal det være i et konservativt parti, men sommerleiren er en ganske ny tradisjon. Dette året er det tredje gang på rad at vi arrangerer sommerleir. Det sies at to ganger er repetisjon, men tre ganger er tradisjon. Vi kan derfor slå fast at sommerleiren er blitt en tradisjon. Ja, jeg tror faktisk at vi er ferd med å skape en viktig institusjon i Unge Høyre.

Jeg vil at dere skal ta en liten kikk på dette bildet.


(Foto: Tom Kolstad. Bilde er hentet fra denne saken i DN: http://bit.ly/1Kkte0N)

Ser dere noen kjente fjes?

Dette er et bilde av Unge Høyre-kandidater fra Høyres landsmøte i Haugesund i 1989. I dag er en av dem statsminister, fire er statsråder, en er parlamentarisk leder i Høyre, en er tidligere statsråd og nå leder i Civita.

Tre av dem treffer dere i løpet av denne sommerleiren. Det er ganske kult. Også er det ikke sånn at alle her skal bli statsråder og heltidspolitikere. Alle her VIL neppe det heller. Og det er bra. Vi skal ikke leve av politikere etter oljen.

Vi som er her har forskjellige drømmer, talenter, ambisjoner og ønsker for fremtiden, men alle som er her nå er en del av SIN Unge Høyre-generasjon.

Jeg er sikker på at alle kommer til å få verdifull kunnskap, erfaringer og opplevelser. Dere kommer til å få minner for livet. Mange av dere kommer til å få venner for livet. Noen kommer til å finne kjæresten sin her.

For sommerleiren handler om å ha det gøy, treffe nye folk og lære mer om politiske saker, ideologi og debatteknikk, men sommerleiren handler også om noe enda viktigere. Det handler om å kjenne på at vi er en del av et fellesskap. Og ikke det felleskapet som sosialistene snakker om, i bestemt form entall, som kun betyr staten og offentlig sektor. Vi som er her, er et fellesskap fordi vi tror på noen felles verdier.

Vi tror på frihet for enkeltmennesket. At samfunnet blir best ved at hver enkelt får lov til å bestemme litt mer over sitt eget liv, ta de avgjørelsene de mener er best for seg og bruke mer av pengene sine på det de selv har lyst til.

Vi tror på mangfold. Der noen drømmer om et samfunn med en skole eller et helsevesen som behandler alle likt, så sier vi at det mest urettferdige man kan gjøre, er å behandle ulike mennesker helt likt. Fordi ulike mennesker ønsker ulike ting, drømmer om ulike ting, trenger ulike ting, og det er ikke bare helt greit. Det er grunnleggende bra for samfunnet.

Og derfor tror vi også på toleranse. Fordi mennesker ikke bare skal få lov til å være ulike, de skal også få lov til å velge ulikt. Og vi skal legge til rette for at det er mulig.

Og det er her vi skiller oss fra venstresiden.

Vi setter individet foran systemet.
Vi applauderer mangfoldet.
Og vi er ikke redd for valgfrihet. Vi omfavner den.

Vet dere noe av det jeg er mest lei i debattene om valgfrihet?

Det er folk på venstresiden som sier at ja, men denne valgfriheten bare er for de friske. For de vellykkede. For de rike. Jeg har lyst til å sende en klar beskjed til disse: for noe forbanna tøys!

Som om valgfrihet ikke er viktig for folk som har det vanskelig. For folk som har falt utenfor. For et forferdelig budskap at valgfrihet skulle være noe som bare er bra for privilegerte folk med mye penger. Rike folk trenger ikke Høyre for å ha valgfrihet. De har alltid hatt valgfrihet.

Jeg skal si dere hvem som trenger Høyre for å få mer valgfrihet.

Det er familien som tjener så lite at de ikke har råd til å ta med barna sine på ferie, betale for fotballtreninger eller håndballtreninger, hvis skatten blir for høy.

Det er multifunksjonshemmede som trenger brukerstyrt personlig assistent for å kunne bestemme selv når de skal stå opp. Når de vil besøke venner. Når de vil legge seg.

Det er rusavhengige som ønsker å bli rusfri eller mennesker med psykiske lidelser, som mener at det beste tilbudet for dem er på en privat klinikk, men som ikke har mulighet til å velge det uten fritt behandlingsvalg.

De trenger politikere som bryr seg om deres valgfrihet.

Det er faktisk få områder der valgfrihet er viktigere enn i sosialpolitikken. Det er nemlig noen som mener at den beste sosialpolitikken er å sette alle som trenger hjelp i en offentlig kø og gi dem en lapp der det står: du er nummer 150.000 i køen. Vennligst vent på tur.

Venstresiden sier at dette valget handler om ta kampen for et varmere samfunn. Det er jeg enig i, for jeg kan ikke tenke meg noe mer kaldt enn venstresidens sosialpolitikk.

Vår sosialpolitikk handler om å sette enkeltmennesket i førersetet av sitt eget liv. Den handler om å se mennesker. Gi folk mer frihet. La folk ta mer ansvar.

Dette året har mer enn 14.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne fått rett til brukerstyrt personlig assistent.  Det betyr at folk som har behov for hjelp til det aller meste får muligheten til å leve ett selvstendig liv. Fra å være ufrivillige passasjerer i rødgrønt klientsystem, der andre bestemte for dem når, hvor, av hvem og til hva nødvendig assistanse skal utføres er de i stedet blitt arbeidsledere i sin egen hverdag.

Tenk deg hvilken selvrespekt, hvilken ansvarsfølelse, hvilken verdighet den valgfriheten har medført.

Denne høsten trer også reformen fritt behandlingsvalg i kraft. Det betyr at for eksempel rusavhengige som ønsker å bli rusfrie ikke lenger skal måtte ta til takke med å være passive deltakere i en offentlig helsekø. De får nå muligheten til å velge det tilbudet som passer dem best.

Vår beskjed til rusavhengige er at VI kan ikke gjøre deg rusfri. Det er du som må gjøre den jobben, men vi kan gi deg de verktøyene du trenger. Og vi kan gi deg muligheten til å gjøre det på den måten du tror at fungerer best for deg.

Arbeiderpartiet har lovet å reversere fritt behandlingsvalg, de vil fjerne retten for mennesker som er syke av rus og psykiske lidelser til å bestemme over eget liv.

Jeg kommer aldri til å godta at det å bry seg handler om å putte folk i en eller annen offentlig kø, sette folk på en eller annen stønadsordning, og si vær så god, vi forventer ikke noe mer av deg.

Det å bry seg handler om å se hver enkelt, gi folk mer ansvar, stille noen krav og si at vi ser deg fordi vi har tro på at du kan utrette noe.

Kjære venner,

Valgfrihet står sentralt i alle deler av politikken vår, og ikke minst i skolepolitikken.

Så er det sånn at alle partier sier at de er for valgfrihet i skolen, men de legger ganske ulike ting i den valgfriheten. Den eneste valgfriheten vi fikk med rødgrønn skolepolitikk, var å utvanne grunnskolen med mest mulig hippie-valgfag og skolefrukt.

Men hva med foreldres rett til å velge den skolen som passer best for barna sine?

Eller ungdommers rett til å velge videregående skole selv? Nei, da blir det plutselig vanskeligere. Det strider nemlig med den rødgrønne drømmen om «enhetsskolen». n skole. En elevmasse. En enhet.

Jeg tror ikke det er noe begrep jeg misliker så sterkt som «enhetsskolen». De kunne kalt det «enfoldsskolen». For vi mener at mangfold er bra. Ikke bare et mangfold av mennesker. Men et mangfold av ulike tjenester, ulike tilbud. Fordi vi mener at mangfold gjør samfunnet bedre.

Derfor har vi utvidet muligheten til å starte friskole. Før fikk du bare lov til å starte friskole hvis den hadde en alternativ pedagogikk eller religiøst grunnlag.

Og jeg er veldig for at man skal kunne starte religiøse friskoler, men det er jo helt latterlig at hvis du jobber i bygg og anleggsbransjen og mener at du kan tilby en bedre snekkerutdanning enn det offentlige, så skal du ikke få lov til det med mindre du også pugger de ti bud og synger salmer i lunsjpausen.

Derfor har vi vedtatt at hvis du har en god idé til en friskole som vil satse på realfag, idrett, språk, kunst eller kultur. Og hvis du kan levere et godt faglig tilbud, ja, så skal du få lov til å starte opp.

Neste høst kan elever søke seg inn på landets første private kokkeskole med offentlig støtte, når Lærlingekompaniet åpner ny skole i Oslo. Deres mål er å skape Norges beste kokkeskole.

I vår verden er det jo dette helt åpenbart bare positivt. At flere gode tilbud å velge mellom er bedre enn ett. Kanskje de til og med kan lære av hverandre og bli bedre. Det er nemlig sånn konkurranse fungerer.

Men Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er mot dette fordi det bryter med tanken om at alle elever skal lære akkurat det samme, på akkurat samme måte, følge akkurat det samme løpet.

Men hvis man virkelig er for mangfold, så synes man det er fint at folk er ulike, at de er flinke til ulike ting. Da synes man det er fint at de som ikke passer helt inn i det offentlige systemet har flere andre alternativer å velge mellom.

Derfor synes ikke vi det er noe mål at alle skal velge et offentlig tilbud. Nei, det kan faktisk hende at offentlige tilbud har godt av å bli utfordret.

Konkurranse gjør at nemlig vi skjerper oss. Gir litt ekstra. Henter ut det potensialet som lå der hele tiden, men som vi kanskje trengte en liten push for å finne.

Mangfold gjør at vi lærer nye ting, utfordrer oss selv, utfordrer hverandre. Derfor kommer det aldri til å være noe mål for oss at alle skal velge likt. Nei, vi mener tvert imot at det er bra for samfunnet at folk velger ulikt.

Og den friheten er det Unge Høyres jobb å forsvare.

Gjennom hele skoleløpet har vi kjempet for å utvide valgfriheten, mot en venstreside som ønsker å begrense.

Det beste eksempelet på det er kanskje fritt skolevalg. Takket være iherdig innsats fra Unge Høyre er det nå 12 av 19 fylker i Norge som har fritt skolevalg. Det har krevd mye jobb, men vi er ikke fornøyd før alle 19 fylker har fritt skolevalg.

Egentlig burde det vært fritt skolevalg i hele landet, og det har jeg tenkt å fortsette å minne Torbjørn om, men han har i hvert fall kommet oss i møte. Regjeringen innfører nå en såkalt gjesteelevsgaranti som gjør at alle elever i Norge kan søke seg inn på videregående skoler i andre fylker hvis de vil det, og at hjemfylket er forpliktet til å betale for den skoleplassen hvis du kommer inn.

Det er et stort skritt på veien mot det Unge Høyre har kjempet for helt siden før jeg ble medlem, nemlig nasjonalt fritt skolevalg. Men den viktigste kampen nå står faktisk ved dette lokalvalget, og dette har jeg tenkt å bruke litt tid på.

Fordi selv om alle elever i Norge snart kan søke seg til en hvilken som helst skole i hele landet, så er det fortsatt altfor mange som ikke kan søke seg til den skolen de vil i sitt eget fylke. Fordi de ikke har fritt skolevalg.

Det får den absurde konsekvensen at hvis du for eksempel bor i Malvik i Sør-Trøndelag, et par mil øst for Trondheim og ønsker å gå studiespesialiserende, så kan du kun søke på én eneste skole i ditt eget fylke, men en hvilken som helst i resten av landet.

En elev i Malvik kan altså søke seg inn på studiespesialiserende i Kristiansand eller Alta, men får ikke lov til å kjøre 20 min for å gå på skole i Trondheim.

Vet dere hvorfor? Fordi Rita Ottervik og de rødgrønne politikerne i fylket har bestemt at alle elever skal gå på en skole som ikke ligger mer enn 6 km unna.

Men det blir verre. For i fylker der vi allerede har fått igjennom fritt skolevalg, så kjemper vi nå imot et Arbeiderparti som har gjort det til en valgkampsak å fjerne det.

Ja, dere hørte riktig. Arbeiderpartiet i for eksempel Hordaland har gjort det til en valgkampsak å fjerne fritt skolevalg.

Det betyr at Petter Haraldsen, som liker å si at han er fra Bergen, men som egentlig er fra Askøy som er en egen kommune og en øy utenfor Bergen, ikke ville fått lov til å ta kjøreturen over Askøybroen til Bergen for å gå på videregående skole. Bare fordi Arbeiderpartiet har bestemt at det er best for alle å gå på nærskolen.

Da vi fikk innført fritt skolevalg i Hordaland i 2004, så kalte Ap det for «Arrogant. Uforsvarlig. Respektløst og Sjuskete».

Jeg er spent på hvem Ap mente det var respektløst mot. For det kan i hvert fall ikke ha vært elevene som fikk mer valgfrihet.

Det må ha altså ha vært politikerne Ap mente det var respektløst mot. Og nå, ti år senere har Hordaland Arbeiderparti frisket på retorikken. For på nettsidene deres fant jeg følgende slående argument mot fritt skolevalg: «Å kalle karakterstyrt inntak for fritt skolevalg blir litt som å kalle en geit for en ku».

Altså jeg skulle likt å være på det valgkampmøtet i Hordaland Ap, og se forsamlingen si: OH, SNAP ? en geit for en ku ? den satt ass. Sinnsykt bra retorikk.

Men lå oss se litt på denne argumentasjonen. For det er altså en helt fantastisk mangel på logikk. Fordi det er selvfølgelig riktig at ikke alle kommer inn på den skolen de helst vil gå på.

Det er fordi noen skoler er mer populære enn andre. Men det fine med fritt skolevalg er at alle har de samme mulighetene.

Uansett om du bor i et rikt nabolag eller et fattig nabolag. Uansett om foreldrene dine har mye penger eller lite penger, høy utdanning eller lav utdanning. Så har alle de samme mulighetene, hvis de jobber hardt for å få de karakterene som trengs for å komme inn der de vil.

Og vet dere hva som er det beste med denne ordningen? At dette systemet faktisk fører til at de aller fleste KOMMER INN på førstevalget uansett.

Den løsningen som Arbeiderpartiet mener er enda friere er altså: postnummerbasert skolevalg. Det er jo åpenbart ikke bare en mer ufri ordning. Det er også en helt ansvarsløs ordning. For hva er det man egentlig sier til elevene med en sånn ordning? Synd du jobbet så hardt for å få gode karakterer på ungdomsskolen, for det blir nok nærskolen på deg uansett. Så du får se å pelle deg på den skolen vi mener at passer deg best.

Vårt budskap til elever på ungdomsskolen er i stedet: at det eneste som hindrer deg fra å komme inn på akkurat den skolen du vil, er deg selv. Hvis du jobber på skolen, står på, får gode nok karakterer, så kan du velge videregående helt selv. Det er å gi elevene mer valgfrihet og mer ansvar.

Det er få ting, ja kanskje ingenting, som motiverer meg mer til valgkampen enn dette: at Høyre skal få fortsette kampen for mer kunnskap og mer valgfrihet i skolen der vi styrer, og at vi skal erstatte enhetsskolen med et mer mangfoldig skoletilbud for alle der Ap styrer.

En skole som ser enkelteleven, som gir tilpasset opplæring, som lar folk få utvikle sine talenter, og sine egenskaper.

En skole som er mer opptatt av at alle skal få bli den beste versjonen av seg selv enn at alle skal bli mest mulig lik et gjennomsnitt.

Vår skole frykter ikke at noen gjør det bedre enn andre. Men vi er dypt bekymret for de som faller utenfor. For de som faller fra.

Vår skole frykter ikke ambisjoner. Vi frykter ikke suksess. Vi frykter ikke foreldre som vil det beste for barna sine. Vi frykter ikke at elevene vil ? og får ? velge selv. Men vi er dypt bekymret for skoler, rektorer og lærere som ikke har høye nok ambisjoner for elevene. Vi er bekymret for at noen foreldre ikke engasjerer seg nok i skolen, fordi de mener barnas utdanning er skolens ansvar ene og alene.

Med vår regjering, med vår politikk så er vi på vei mot en skole hvor kvaliteten går opp, frafallet går ned, gode lærere kommer inn og ufaglærte lærere er på vei ut!

Men folkens,

Vi må også ta et lite oppgjør med noe vi ikke er like flinke på. For er det en ting venstresiden er mye flinkere på enn oss, så er det at uansett hvor feil de tar så er de like selvsikre når de går inn i debattene. De er så selvsikre at Helga Pedersen kan få samme spørsmål av en journalist 24 ganger på rad uten å svare, og likevel mene at hun har rett. 

Vi i Høyre er litt mer forsiktige, og derfor kommer vi litt oftere på defensiven, men i år har jeg blitt overbevist om at vi kan bedre.

Dere som var på sommerleiren i fjor husker at jeg snakket om behovet for nye stemmer i arbeidslivsdebatten. I åtte år hadde vi nemlig en regjering som egentlig fungerte som en nikkedukke for LO.

LO har en fast plass i sentralstyret til Arbeiderpartiet. De finansierer valgkampen til Arbeiderpartiet. Og derfor vet også Arbeiderpartiet at de ikke vinner valg uten støtte fra LO. I åtte år kunne LO si "HOPP" også spurte Ap hvor høyt.

Problemet med det var at det skapte et arbeidsliv som er veldig behagelig for alle de som er innenfor, men som er tilsvarende vanskelig for alle de som er utenfor.
Det gjelder særlig for ungdom. Arbeidsledigheten blant unge under 25 år i Norge, er nesten tre ganger så høy som resten av befolkningen.

Men mange arbeidsgivere ønsker å gi ungdom en sjanse. Gevinsten er jo potensielt veldig mye større ved å få inn en ung person med pågangsmot og stå på vilje, som er villig til å lære nye ting og lærer nye ting fort.

Men for mange blir risikoen for stor når marginene er små og man kanskje er usikker på om det er rett person å ansette. Da er det litt lettere å gå for det middelaldrende, litt kjedeligere, ikke fullt så lovende, men tryggere alternativet.

Det er dette vi ønsket å gjøre noe med da vi åpnet for mer bruk av midlertidige ansettelser i fjor. At flere ungdommer skulle få mulighet til å prøve seg midlertidig i en bedrift, få en sjanse, vise hva de er god for. Dette kalte LO for en krigserklæring.

Så da vi var her i fjor ga Unge Høyre klar beskjed til regjeringen om at de ikke skulle la seg skremme av LO sine karakteristikker, men stå løpet ut. Det gjorde de, og i januar i år opplevde vi første generalstreik i Norge på 16 år. Ledelsen i LO, Unio og YS fullmobiliserte hele apparatet sitt, men resultatet ble et realt mageplask for de rødgrønne og LO-ledelsen.

Hele dagen dominerte vi sosiale medier med vårt budskap.

At flere midlertidige ansettelser handler om å få flere av de som står utenfor arbeidslivet til å komme inn i arbeidslivet. Gjøre skillet mellom de som står utenfor og de som står innenfor mindre.

At midlertidig stilling er første skritt på veien til fast ansettelse. Og særlig for unge, funksjonshemmede og innvandrere.

At 70 prosent av de som blir ansatt midlertidig er fast ansatt etter tre år.

At muligheten til å ansette midlertidig kan være det som gjør at en gründer tør å ta sjansen på å teste ut behovet for utvidelser i en mindre bedrift.

Ja, at midlertidige stillinger til og med er så lurt at da SV skulle ansette ny gruppesekretær i Bergen, så utlyste de stillingen midlertidig.

Men jeg skjønner jo at det er et midlertidig behov for ansatte i SV, for skal vi tro mange meningsmålinger så er partiet SV et ganske midlertidig prosjekt.

Men det var ikke bare vi som dominerte. I tillegg rykket en etter en ut og beskyldte LO for å gå til streik MOT de svakeste. Eddie Eidsvåg, som leder Pøbelprosjektet - et tiltak som hjelper folk som har falt utenfor inn i arbeidslivet ? kalte streiken en skam.

Mange som i utgangspunktet står langt unna høyresiden politisk beskyldte LO for å glemme hva solidaritet handler om. 

Fagbevegelsen mobiliserte det sterkeste virkemiddelet de har for første gang på 16 år. Det eneste de oppnådde var å etterlate et inntrykk av en usolidarisk fagbevegelse som ikke henger med i tiden, som ikke bryr seg om alle de som står utenfor arbeidslivet, som er mer opptatt av å trekke å trekke stigen opp etter seg, enn å løfte den ned så flere får lov å klatre.

Vi lærte noe viktig av denne debatten. Vi lærte at vi kan vinne debattene når vi nekter å spille på deres banehalvdel. Når vi nekter å akseptere skremmebildene fra motstanderne. Nekter å argumentere defensivt, når vi vet at vi har en offensiv sak.

Når vi kan vinde en debatt om arbeidsmiljøloven, med Norgeshistoriens blåeste regjering, mot en fullmobilisert fagbevegelse og en krakilsk venstreside, og i tillegg samlet et bredt borgerlig flertall bak endringene.

Ja, da er det faktisk ganske lite vi ikke kan få til.

Kjære venner,

Det er litt rart å tenke på at det har gått ett år siden forrige sommerleir.

Tiden har gått så sykt fort, men det er også fordi vi har gjort sykt mye.Vi har vervet nye medlemmer over hele landet. Vi har videreutviklet politikken vår. Satt dagsorden. Utfordret Høyre og regjeringen når det har vært nødvendig. Og vi har stått i stormen, bedre enn noen, og forsvart viktige reformer for Norge når det har vært nødvendig.

Og vi har ikke minst vist ungdommer som hørte skoledebattene eller som besøkte valgtorgene til Unge Høyre forrige valgkamp, og som ble overbevist om å stemme Høyre, at de fikk noe igjen for stemmen sin.

For hva var noe av det vi lovet for to år siden?

Vi lovet for eksempel at ungdommer skal få tjene mer penger på sommerjobben sin, før de må betale skatt av det. Nå er frikortgrensen økt med 10.000 kroner.

Vi lovet at vi skulle bygge flere studentboliger. Nå bygger vi dobbelt så mange i året som under den forrige regjeringen.

Vi lovet å gjøre mer for ungdommer som sliter med psykiske problemer. Nå er det kommet mer penger til skolehelsetjenesten. Antallet helsesøstre er på vei opp. Flere skolepsykologer kommer inn.

På skoler med yrkesfag lovet vi å øke lærlingtilskuddet slik at det blir mer lønnsomt å ansette lærlinger. Nå er det økt med til sammen 10.000 kr pr lærling siden vi tok over, og på landsmøte fikk vi gjennomslag for at det skal fortsette å øke med nesten 20.000 kr til før vi er fornøyd.

Forrige valg var jobben vår å løfte Erna og regjeringen inn i regjeringskontorene. Nå har vi en borgerlig regjering som sier ja til Unge Høyres forslag, og ikke en sosialistisk regjering som sier NEI.

Det er dritkult, men denne gangen skal dere ikke bare be folk om å stemme på Høyres kandidater. Denne gangen er det faktisk VI som står på valg. Nå skal vi få Unge Høyre-medlemmer inn i kommunestyrer og fylkesting over hele landet.

Ved kommunevalget i 2011 fikk vi inn et skred av Unge Høyre-medlemmer i kommunestyrer og fylkesting. Det har gitt resultater.

Nå skal Bergen teste ut anonym retting av prøver. En rekke kommuner og fylker har gjort det samme.

I 2013 ble Buskerud det 12. fylket i Norge som innfører fritt skolevalg, etter press fra Unge Høyre. Og det var også Unge Høyre som sørget for at Buskerud er det første fylket i Norge som har ansatt et eget antimobbeombud. Det var en resolusjon som Christopher Wand og Elise Loftheim skrev i 2010 ? noen år senere var det gjennomført.

Det er også takket være Unge Høyre at 10 av 19 fylker de siste årene har gitt elevene rett til å evaluere undervisningen.

Dette året har vi faktisk en unik mulighet. Nå har vi en regjering som bevilger mer penger til viktige saker for Unge Høyre, men det er ofte kommunene som bestemmer hvordan pengene brukes.

Når regjeringen bevilger mer penger til skolepsykologer og helsesøstre i kommunene, så trenger vi Unge Høyre-folk i kommunestyret som sørger for at pengene faktisk går til det.

Kampen mot mobbing i skolen krever oppfølging på alle nivåer. Når Torbjørn Røe Isaksen setter i gang nye tiltak mot mobbing, så trenger vi Unge Høyre-folk som sørger for at det følges opp lokalt.

Det er stadig Unge Høyre som må være garantisten for at vi har fritt skolevalg, at elever får evaluere lærerne sine eller at store prøver og innleveringer rettes anonymt for å motvirke trynefaktor.

Det er Unge Høyre som må sørge for at vi har byer og tettsteder som er tilpasset ungdommer og studenter. At vi har nok små leiligheter i sentrum, at kollektivtilbudet er bra nok og når kjipe sosialister i kommunestyret foreslår at byen skal stenge en time tidligere, så trenger vi Unge Høyre-folk i kommunestyret som sier NEI.

Det går en blå tråd gjennom Unge Høyres valgkampretorikk i alle de årene jeg har vært med.

De viktigste enkeltsakene forandrer seg litt fra til år til år, men det handler om den samme idékampen.

Det handler om å skape et samfunn der det er lov å lykkes. Et samfunn som slipper løs skaperkraft og initiativ, ikke holder det tilbake. Et samfunn som er opptatt av å løfte de som har falt utenfor opp, ikke trekke toppen ned. Et samfunn som ser på de som har lykkes og sier så bra burde alle ha det, ikke så bra burde ingen ha det.

Det handler om å ha en politikk som ser at det er enkeltmennesker som gjør en forskjell i samfunnet. Som ser at det er summen av de handlingene hver og en av oss gjør hver dag, og ikke summen av alle reglene som lages på et kontor, som gjør Norge til et godt land å bo i.

Kjernen i vår politikk handler om at Norge er på sitt beste når du bestemmer mer, og politikerne bestemmer mindre. Når staten ikke prøver å være alt for alle, men mer for de som trenger det mest.

Derfor trenger vi flere Unge Høyre-folk i kommunestyrer og fylkesting over hele landet. Vi trenger flere politikere med mindre tro på sin egen fortreffelighet, og mer tro på at det er mennesker som gjør en forskjell. Vi trenger flere politikere som ikke ønsker å detaljstyre folks liv, men som mener at oppgaven deres er å legge til rette for at du kan bli det du vil, nå så langt du vil og gjøre en forskjell - uansett hvem du er eller hvor du kommer fra.

Vi utvider valgfriheten. De begrenser den.

Når Høyre styrer så blir betyr politikken litt mindre for alle, men mer for de som trenger det mest. Når Høyre styrer så får du bestemme mer, og politikerne mindre.

Det skal vi minne velgerne på hver dag frem til valget, men først skal vi gjennomføre tidenes sommerleir.

Jeg håper alle dere er like gira som meg.

Tusen takk!

Med blå politikk blir Norge på sitt beste

Med blå politikk blir Norge på sitt beste

Tale til Unge Høyres sommerleir

Hove leir, 4. august 2014

Kjære alle sammen,

Dette har jeg gledet meg til veldig lenge.

Velkommen til fem fantastiske dager med politikk og debatt, med bading og grilling, med fotballturnering og leirbål, med vennskap og kjærlighet.

Velkommen til det jeg er sikker på at blir både deres og mitt vakreste sommerminne i år.

Velkommen til Hove leir, og velkommen til Unge Høyres sommerleir 2014.

Dere som er her i dag, er ikke bare med på en ny epoke i Unge Høyre. Dere er også med på en ny epoke i norsk politikk.

Da vi var samlet her for ett år siden, så forberedte vi siste innspurt på valgkampen 2013. Vi sørget for at alle som var med på sommerleiren det året gikk derfra med kunnskapen, argumentene og energien som skulle til for å sparke Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ut av regjeringskontorene, og vinke et endelig og etterlengtet farvel til den rødgrønne regjeringen.

Når vi er samlet her i år, så er det etter tidenes valg for Høyre siden 80-tallet, og med det blåeste Stortinget i norgeshistorien. Det er ni år siden Høyre satt i regjering, og det er 24 år siden Høyre hadde statsministeren.

Nå er vi tilbake der vi skal være.

Og kjære venner,

Den seieren kom ikke av seg selv. Den kom fordi vi hadde den beste politikken, de beste stortingskandidatene og den åpenbare statsministerfavoritten. Men den kom også fordi at det på hvert torg i landet sto smilende Unge Høyre-medlemmer klare til å spre Høyres budskap.

Den kom fordi det er få byer, bygder eller tettsteder i Norge som ikke fikk besøk på døren av et eller flere Unge Høyre-medlemmer i løpet av valgkampen.

Den kom fordi hundrevis av Unge Høyre-medlemmer over hele landet RAIDET valgtorgene med de beste argumentene og de mest entusiastiske medlemmene.

Og den kom ikke minst fordi hver videregående skole i landet møtte de best forberedte skoledebattantene, som parkerte SU, satte en parentes rundt Senterungdommen og feiet gulvet med AUF.

Nå er vi klare for fem fantastiske dager med politikk og moro, og da vil jeg at dere skal begynne med å kjenne litt på hvor stort dette faktisk er.

Dere er med på et historisk politisk skifte i Norge, og det har dere alle sammen all grunn til å være skikkelig stolte av. Men samtidig som vi skal være stolte av at vi endelig er tilbake der vi skal være, så er det viktig at vi er klare over at det er nå jobben virkelig begynner.

Og altså, jeg kan skjønne hvorfor det er lett å tro at det blir plankekjøring fremover.

SV har omtrent like stor oppslutning på meningsmålingene som alkoholprosenten i en lettøl. Senterpartiet tror kamferdrops er noe nytt og spennende. Og Arbeiderpartiet har fått en leder som er så uklar at han får Morten Harket til å virke konkret.

Men det er når medlemstallene stiger, når det er solid borgerlig flertall på alle målinger, når det er god stemning i Regjeringen, og når Erna og co har sørget for tidenes beste sommervær i Norge, at vi må passe oss for ikke å bli altfor selvtilfredse.

At vi ikke må bli så opptatt av at det er hyggelig å se våre folk i sort, nypolert statsrådsbil, at vi glemmer hvorfor vi egentlig vant dette valget.

Da jeg talte til Unge Høyres landsmøte, som nyvalgt leder, for litt over en måned siden snakket jeg blant annet om politikk som idékamp. Om viktige idékamper Høyre har vunnet gjennom tidene.

Jeg vil vi skal huske at valget i 2013 også var en idékamp. Det var kanskje ikke en idékamp med harde fronter, slik våre foreldre husker fra 80-tallet, men det var en kamp mellom to forskjellige virkelighetsbeskrivelser av Norge.

Det var en kamp mellom en rødgrønn koalisjon, som mente at ting egentlig gikk helt fint som det var, som mente at vi ikke trengte å gjøre noe særlig nytt, som var fornøyd med at skolen i Norge er helt midt på tre, som var fornøyd med at altfor mange står i helsekø, som mente at det ikke var noen stor utfordring at Norges konkurranseevne hadde blitt svekket hvert eneste år.

Ja, som nærmest ble fornærmet og snurt når noen påpekte at det er mye som kan gjøres langt bedre.

Vårt svar var at Norge fortjener bedre. At det er mye som er bra i Norge, men at vi ikke er fornøyd med et Norge som bare er bra. Da vi sto vi på skoler, torg og gater over hele landet, lovet vi et Norge på sitt beste.

Vi sa at Norge er bra når 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Men når Norge er på sitt beste, får alle elever de grunnleggende verktøyene de trenger for å klare seg i en stadig tøffere verden.

Vi sa at når det går bra i Norge, så står 800 000 mennesker utenfor arbeidslivet. Men når Norge er på sitt beste, jobber alle de som vil og kan, akkurat når de ønsker.

Vi sa at når det går bra i Norge, står nesten 300 000 mennesker i helsekø. Men når Norge er på sitt beste, er det viktigste at du får helsehjelp når du trenger det, uavhengig av om legen får lønna si fra staten eller en privatklinikk.

Dette er løfter som forplikter. Nå er det på tide å gjennomføre. Og Unge Høyre har noen klare forventninger til regjeringen.

En av de tingene jeg er mest fornøyd med er alle gjennomslagene vi fikk i regjeringserklæringen. Særlig gjelder det skolepolitikken. Nå er det på tide å omgjøre ord til handling. Nå holder det ikke lenger at Høyres stortingsprogram inneholder Unge Høyres skolepolitikk. Nå er det på tide at alle elever i Norge får oppleve Unge Høyres skolepolitikk.

Da jeg meldte meg inn i Unge Høyre var Torbjørn Røe Isaksen leder. Nå er han kunnskapsminister og styrer skole- og utdanningspolitikken i Norge. Jeg tror jeg snakker på vegne av alle her når jeg sier at vi er utrolig stolte av Torbjørn, men nettopp derfor har vi også noen ekstra forventninger til Torbjørn.

Derfor blir ikke jeg fornøyd hvis ikke jeg kan sitte på skoledebatter i 2015 og si at:

Fordi Høyre innførte anonym retting av prøver får alle den karakteren de fortjener.
Fordi Høyre innførte lærerevaluering har alle fått en mulighet til å si ifra hva de mener om undervisningen.
Og ikke minst, fordi Høyre innførte fritt skolevalg, så er det ikke lenger postkassen din som bestemmer valgmulighetene dine, men hvilke ambisjoner du har, og den jobben du er villig til legge ned for å nå de målene.

Og det er ikke bare Torbjørn vi har forventinger til. Når vi stiller til gjenvalg i 2017, så vil jeg kunne sitte rakrygget i skoledebattene og si at:

Frafallet i skolen har gått ned.
Mens kunnskapen i skolen har gått opp.

At mobbing i skolen har gått ned.
Fordi antimobbetiltakene har gått opp.

At helsekøene har gått ned.
Samtidig som valgfriheten har gått opp.

At ungdomsledigheten har gått ned.
Mens antall gründere har gått opp.

Norge på sitt beste er ikke noe løfte om et perfekt Norge. For vi tror ikke at det finnes noe idealsamfunn, en endelig og absolutt slutt på samfunnsutviklingen. Men vi tror at det alltid er mulig å forandre samfunnet til det bedre.

Det er vi som kan skape Norge på sitt beste. For det er vi som tror på å slippe løs skaperkraft og initiativ, ikke å holde dem tilbake. Det er vi som tror på utfordringer som er tilpasset hver enkelt elev, ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes. Det er vi som tror at det å stille krav er å bry seg.

Ja, det er vi som tror at vi hjelper folk, ikke ved å sy puter under armene på dem, men ved å sette opp en stige og si at hvis du tar det første skrittet, så skal vi hjelpe deg å klatre akkurat så høyt du vil.

Samtidig som vi snakker om Norge på sitt beste, er det viktig ikke å glemme at mange mennesker i store deler av verden opplever de verste dagene i sitt liv akkurat nå.

I Darfur i Sudan har ti år med krig gjort regionen til et av de fattigste områdene i verden. Fortsatt er regionen preget av omfattende politisk vold. Flere millioner er fordrevet fra hjemmene sine. Mer enn 300.000 mennesker er drept. FN har for lengst sluttet å telle antall drepte. Mange mener at dødstallene er nærmere det dobbelte.

I Kongo har vi vært vitne til den dødeligste konflikten verden har sett siden andre verdenskrig. Borgerkrigen og etterspillet har kostet mer enn 5 millioner menneskeliv. Selv om det er ti år siden krigen offisielt tok slutt fortsetter bevæpnede opprørsgrupper å herje i landet. Nesten 3 millioner mennesker er internt fordrevet, og de fleste får liten eller ingen humanitær hjelp.

I verdens nyeste land, Sør-Sudan, der Norge har hatt et sterkt engasjement, risikerer landet å bli revet i stykker av politisk og økonomisk kaos, bare tre år etter folkefesten da landet ble uavhengig.

Det er lett å glemme disse konfliktene, når kriger og uroligheter som er nærmere oss selv dominerer mediebildet. Det er vår oppgave å sørge for at det ikke skjer.

De siste årene har vi sett en mer spent utenrikspolitisk situasjon enn på lenge. Om vi vender blikket til Syria ser vi en av de kanskje verste humanitære katastrofene i moderne tid. Siden demonstrasjonene mot Assads terrorregime oppsto i 2011, har borgerkrigen krevd livene til mer enn 170.000 mennesker.

En tredjedel av befolkningen er på flukt. Over en million barn er flyktninger, og Unicef anslår at det nå er 6,5 millioner syriske barn som trenger umiddelbar humanitær hjelp.

I Midtøsten er vi også i ferd med å bevitne fremveksten av en ny radikal islamistisk stat. I sommer tok terrororganisasjonen ISIL kontroll over store deler av Syria og Irak. Gruppen regnes som en av de mest ekstreme jihadistgruppene i verden, og bruker skrekkelig brutale metoder for å holde på kontrollen. I en av provinsene ble 50 syriske regjeringssoldater henrettet. Mange av dem ble halshogd, og hodene til flere ble satt på en stake og utstilt i byen.

I den irakiske byen Mosul, som jihadistene nå kontrollerer, har kristne fått valget mellom å konvertere, betale ekstra skatt til islamske Sharia-domstoler eller dø. Nå er byen tom for kristne for første gang på nesten 2000 år.

Dette angår oss. Vi vet fra PST at mer enn 50 nordmenn har reist til Syria for å krige. Norsk Utenrikspolitisk Institutt anslår at 60-70 nordmenn kan ha fått terrortrening i Syria. Flere nordmenn skal angivelig ha klatret i ISIL-hierarkiet.

Nylig opplevde vi en skjerpet beredskapssituasjon som følge av trusler mot Norge. Dette ble en påminnelse om at Norge ikke er upåvirket av uroligheter andre steder i verden. Kanskje står vi foran en ny og mer usikker sikkerhetssituasjon for Norge i tiden fremover.

Vi skal ikke lenger enn over grensen til vårt naboland Russland, før vi ser et autoritært regime, som gjør alt de kan for å hindre fremveksten av et mer utvidet, demokratisk og vestlig orientert Europa.

I mars ble verden lamslått vitne til at Russland annekterte den ukrainske Krim-halvøya. Det var første gang siden andre verdenskrig, at en europeisk stat med makt annekterte en del av et naboland. Over hele Øst-Ukraina ser vi nå pro-russiske opprørere, bevæpnet med svært avanserte våpen, som ikke kan komme fra noe annet sted enn Russland.

Nylig ble et malaysisk passasjerfly skutt ned over et øst-ukrainsk område kontrollert av prorussiske separatister. 298 mennesker mistet livet. Amerikansk etterretning har slått fast at den som avfyrte raketten må ha hatt russisk opplæring eller bistand. President Vladimir Putins svar var ingen beklagelse, men en omfattende statsdirigert propagandaoffensiv.

Jeg er enig med statsminister Erna Solberg, når hun sier at det både er Norges interesse og Norges plikt å bidra til internasjonal stabilisering.

På denne sommerleiren skal vi ha en hel dag som er viet til Europapolitikk. Det er et viktig signal om at Unge Høyre alltid kommer til å være på lag med de som vil ha mer, ikke mindre, internasjonalt samarbeid. De som vil ha et sterkere og mer forent Europa, ikke mer alenegang og isolasjon.

De som mener at vi trenger å bidra mer til våre allierte i NATO, og ta en større rolle i internasjonale operasjoner, og ikke dem som mener at Norge kan høste alle fruktene av de avtalene som garanterer for vår sikkerhet, men vike unna ansvaret når det gjelder som aller mest.

Vi kommer ikke utenom noen ord om konflikten på Gaza-stripen.

Jeg er egentlig enig med noe forfatter Øyvind Strømmen skrev i en kronikk i VG. «Jeg vil ikke være med på den skyttergravskrigen rundt Israel», skrev han. Og det er akkurat slik denne debatten føles ut som noen ganger.

Få, om noen, saker i den norske politiske debatten har så harde og steile fronter som Israel-Palestina-konflikten. Man kan knapt twitre noe forsøksvis nyansert om situasjonen uten å kaste seg inn i et vepsebol av reaksjoner, fra begge sider av skyttergraven.

Jeg nekter imidlertid å akseptere at Israel-Palestina er en svart/hvitt debatt, der det kun handler om å velge side.

Jeg nekter å akseptere at man ikke kan forsvare Israels rett til å eksistere, og Israels rett til å forsvare seg mot vilkårlige rakettangrep, uten at man også kan sympatisere med palestinerne.

Jeg nekter å akseptere at fordømming av Hamas er et forsvar for Israels metoder.

Og jeg nekter å akseptere at fordømming av de sivile tapene som følger av Israels krigføring er et forsvar av, eller en bagatellisering av, Hamas.

La meg slå noen ting fast:

Gaza-stripen styres av en ekstrem islamistisk bevegelse, som undertrykker sin egen befolkning, og har null respekt for menneskeliv. Hamas er en organisasjon som likviderer politiske motstandere, og holder befolkningen i et jerngrep. Det finnes ingen ytringsfrihet, ingen religionsfrihet, ingen organisasjonsfrihet, ingen rettigheter for seksuelle minoriteter, på Gaza.

Vi snakker om en organisasjon som bruker sykehus som hovedkvarter, og skoler som baser for raketter.

En organisasjon som forherliger martyrdøden og reagerer på bombeadvarsler med å oppfordre sivile til å samle seg på hustakene av bygninger som skal bombes.

En organisasjon som bruker millioner på terror-tuneller, når de kunne bygget skoler og sykehus.

Det kan ikke være noen tvil om at Hamas er en tragedie for Gaza og for det palestinske folk.


Samtidig er det absurd å bruke det som argument for en slags blankofullmakt for Israelsk maktbruk.

Ja, vi holder Israel til en høyere standard. Vi forventer at det eneste demokratiet i Midtøsten, at et av de mest velutviklede landene i verden, også i en krigssituasjon, utviser en respekt for menneskeliv som er et liberalt demokrati verdig.

Derfor skal vi også si klart ifra at vi fordømmer overdreven maktbruk fra israelsk side og det store tapet av sivile liv, slik vi også fordømmer rakettangrep mot Israel. 

Nylig ble en FN-skole, sør på Gaza-stripen, som fungerte som tilholdssted for innbyggere som har flyktet fra sine hjem, bombet av israelske styrker. Minst 16 ble drept. Langt flere alvorlig skadet.

Det kan kun være et svar på denne handlingen. Dette er en helt uakseptabel fremferd, som det ikke går an å unnskylde. Hvis Hamas bruker FN-bygninger som rakettbaser så er det et utilgivelig brudd. Det forandrer uansett ikke det faktum at bombing av en FN-drevet skole som huser barn, kvinner og menn som søker tilflukt er en akkurat like utilgivelig handling.

Jeg sitter ikke med løsningen på Israel/Palestina-konflikten, men jeg er overbevist om at løsningen finnes rundt forhandlingsbordet, og ikke på slagmarken.
I en kommentar for halvannen uke siden etterlyste politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, Midtøstens Nelson Mandela. «En leder som er i stand til å legge historien bak seg og bygge bro over nesten uoverstigelige motsetninger.»

Jeg tror hun har helt rett når hun skriver at en «en slik leder på palestinsk side hadde satt Israel under større politisk press enn noe israelske myndigheter har opplevd», men jeg vil legge til at det også er vanskelig å se at Israels fremferd i dag bidrar til å styrke de moderate kreftene på palestinsk side, på noen måte.

Unge Høyre svar i denne konflikten er at det kun er en tostatsløsning som kan gi varig fred. Skal vi få til det må voldsbruken slutte, politiske samtaler må gjenopptas, og verden rundt må støtte oppom de moderate kreftene på begge sider. Derfor kommer jeg til å fortsette å svare konsekvent nei, når noen ber Unge Høyre om å sette seg ned i skyttergraven enten det er på den ene eller den andre siden av konflikten.

Til slutt har jeg lyst til å runde av med å snakke om noe HELT annet.

For denne sommeren har jeg blitt oppmerksom på hvilket akutt behov vi har for alternative stemmer i den norske arbeidsdebatten.

Arbeidsledigheten blant unge under 25 år i Norge, er nesten tre ganger så høy som resten av befolkningen.

Men like sikkert som at solen står opp hver morgen, er det at du blir kalt rabiat av LO hvis du foreslår selv de mest moderate endringene i arbeidspolitikken.

Da arbeidsminister Robert Eriksson foreslo å åpne for midlertidige ansettelser, slik at flere får en sjanse i arbeidslivet, så kalte LO-lederen det for en «krigserklæring». Hun mente det ville ta Norge tilbake til løsarbeidersamfunnet.

Jeg har en beskjed til regjeringen, og det er at de ikke skal la seg skremme av LO sine karakteristikker. 

Vi trenger nemlig en mer liberal arbeidspolitikk. Det store skillet i arbeidslivet i dag, går ikke mellom dem som har fast jobb eller midlertidig jobb. Det går mellom de som har jobb og de som ikke har jobb. Mellom de som er innenfor arbeidslivet og de som er utenfor.

LO representerer de privilegerte. De som har jobb. Men Unge Høyre skal også stå på for alle dem som ikke er så privilegerte som LOs medlemmer. De som IKKE har en mektig og styrtrik fagforening i ryggen, som alltid har jobbet for å gjøre arbeidslivet mer skjermet og mer regulert.

Det kommer aldri til å være populært blant de som har trukket stigen opp etter seg, å foreslå at stigen må senkes ned igjen, men det gjør det ikke noe mindre riktig.

Vi vil at dagens unge skal ha samme muligheter til å klatre opp den stigen, som generasjonene før oss, og vi kommer ikke til å akseptere at LO-ledelsen forsøker å skremme bort disse stemmene med merkelapper og karakteristikker.

Det var det norske folket som stemte frem tidenes blåeste Storting i Norge.

Vår ambisjon bør ikke være noe mindre enn at det også skal medføre tidenes blåeste politikk i Norge.

Og vet dere hvorfor?

Det er fordi at det kun er med blå politikk at vi får Norge på sitt aller beste!

Tusen takk for meg.

 

Politikk er idékamp

Politikk er idékamp

Tale til Unge Høyres landsmøte

Sundvolden hotell, 22. juni 2014

Kjære landsmøte,

For snart ni år siden meldte jeg meg inn i Unge Høyre.

Da hadde Høyre nettopp gjort sitt dårligste valg i historien. Med et valgresultat på 14,1 prosent måtte Høyre tre ut av regjeringskontorene og overlate landet til Ap, Sp og SV. Og jeg må si, det er en litt uvirkelig reise jeg har vært så heldig å få være med på siden den gangen.

I fjor gjorde Høyre sitt beste stortingsvalg siden 80-tallet.

Norge har fått det blåeste Stortinget i historien.

Høyre har statsministeren.

Og dere har nettopp gitt meg tilliten som leder av ungdomspartiet til Norges største regjeringsparti.

For det vil jeg først si tusen takk.

Å være leder av Unge Høyre er en jobb man går til med stor ærefrykt. Jeg skal innrømme at jeg er litt nervøs, ganske spent, men mest av alt så gleder jeg meg skikkelig.

Nå begynner jobben med å meisle ut Unge Høyres rolle som posisjonsparti igjen. Jeg kan ikke tenke meg et kulere prosjekt å lede, og jeg kan ikke tenke meg en bedre gjeng å gjøre det sammen med.

Før jeg går videre, så vil jeg si noen ord til deg, Paul Joakim. PJ. Eller Pål Joakim som du heter i Inkognitogaten 18.

Den jobben du har gjort representerer et av de viktigste konservative dydene vi har, nemlig generasjonsregnskapet. Du gir fra deg et Unge Høyre som ikke bare er i minst like god stand som da du overtok, men et Unge Høyre som er større og bedre enn noensinne. Jeg er sikker på at jeg taler for hele organisasjonen, når jeg sier tusen takk for den lederen du har vært de siste to årene.

Så vil jeg på vegne av meg selv få lov til å takke for den personen du er, og det samarbeidet som vi har hatt. Helt siden du var en litt irriterende hip og kul rapper fra Molde og jeg var en langhåret hippie fra Hedmark, så har vi fulgt hverandre i ulike verv og roller i Unge Høyre.

Jeg har nok etterhvert innsett at jeg neppe ville blitt rockestjerne. Jeg vet ikke helt om du har innsett at det kanskje ikke var en "hip hop hall of fame"-karriere du sa fra deg, men jeg er veldig glad for at det ble politikken på oss begge.

Jeg er glad for at jeg har fått jobbe tett på deg de siste årene, og for at jeg ikke bare kan kalle deg en god kollega men også en god venn.

Kjære landsmøte, politikk er idékamp.

Vi lever i et konsensusorientert politisk landskap.

Ofte handler de politiske debattene om hvem som har eierskapet til ting vi alle er enige om, mer enn det handler om å belyse og tydeliggjøre reelle alternativer.

Det skyldes ikke minst at høyresiden har vunnet mange av de store idékampene.

Vi vant den økonomiske idékampen på 70-tallet da Ap måtte forlate planøkonomien, og akseptere statens rolle som en tilrettelegger av- og ikke en kontrollstyrer av økonomien.

Vi vant idékampen om et åpnere samfunn på 80-tallet da NRK-monopolet ble opphevet, boligmarkedet ble deregulert og det ble mulig å handle i butikken etter kl 17.

Vi vant idékampen om globaliseringen på 90-tallet, da det ble klart at venstresidens bilde av globaliseringen som et virkemiddel for en europeisk rikmannsklubb var feil. I stedet ble det stadig tydeligere at friere handel ikke bare tjente Vesten, men i enda større grad fattigere land.

Og på 2000-tallet vant vi idékampen om kunnskapsskolen. Da kjempet SV for en skole uten eksamen og uten karakter. Nå har alle i SV pålagt seg selv kollektivt hukommelsestap. Alle har plutselig GLEMT SV-skolen og Audun Lysbakken er plutselig kjempefan av kunnskap.

Det låter omtrent like troverdig som når Paradise Hotel deltakere sier at de skal være seg sjæl 110 prosent.

Vi lever kanskje ikke i noe ideologienes tiår.

Dagens politiske hverdag har ikke like store ideologiske konfliktlinjer som i tiårene før oss, men la ingen overbevise dere om at vi har gått tom for viktige idékamper.

For nøyaktig en uke siden leverte regjeringen på ett av sine viktigste valgløfter da Bent Høie la frem reformen fritt behandlingsvalg. Fra og med neste år skal pasienter innen rus og psykiatri få velge fritt mellom offentlige og private tilbud.

Vet dere hva Audun Lysbakken kalte reformen?

Han kalte den usolidarisk. Usolidarisk !?

Altså, jeg tror at man iblant skal forsøke å tolke politiske motstandere i beste mening, men dette utspillet klarer jeg faktisk ikke å forstå. Hvem er det Lysbakken mener dette er usolidarisk mot? For det kan i hvert fall ikke være den rusavhengige som får raskere hjelp eller den psykisk syke som får et bedre tilpasset behandlingstilbud.

Konklusjonen må være at det er hos systemet Lysbakkens solidaritet ligger. Tanken om at det finnes private tilbud der ute som kan hjelpe folk bedre og mer effektivt enn det offentlige er sosialisters største frykt.

Vet dere hvorfor? Det er fordi det kan føre til at flere vil ha hjelp der. De er redd for at noe som funker kan komme til å utkonkurrere noe som IKKE funker.

Dette er dogmatisk sosialisme på sitt aller verste. Og det minner oss på at en av de eldste idékampene i politikken fortsatt er like gjeldende.

Det er kampen mellom de som tror at fremtiden kan detaljreguleres på et skrivebord og de som tror at samfunnet først og fremst blir til gjennom de valgene hver og en av oss tar hver dag.

Det er kampen mellom de som tror at løsningen på alle problemer finnes i politikken, og de som tror at det finnes grenser for hva politikere både KAN og BØR blande seg inn i.

Det er kampen mellom de som vil slippe løs skaperkraft og initiativ, og de som vil holde den tilbake.

Det er kampen MOT de som tror på sosialisme og FOR de som tror på frihet, og i den kampen kommer Unge Høyre alltid til å stå i fremste rekke.

Kjære landsmøte,

Vårt samfunn, preget av fred, rikdom og konsensus, har vært noe nytt i historien. Det er også en sjeldenhet i dag.

Den store majoriteten av verdens befolkning lever ikke i land hvor stemmerett er en selvfølge.
De lever ikke i land hvor organisasjonsfrihet er en rettighet.
De lever ikke i land hvor retten til å ytre seg fritt er basisen for et folkestyre.

I de mest bortgjemte, glemte og mørke delene av verden er virkelighetene for vanlige mennesker en helt annen. 1900-tallet var demokratiets århundre. Med både militære og fredelige midler falt diktaturer til fordel for demokratiet. I dag er ikke militærmakt lenger den største trusselen mot verdens verste regimer.

Hver dag smugles tusenvis av telefoner, USB-penner, DVDer og datamaskiner over grensen til verdens mest lukkede land. I Nord-Koreanske hjem er nå Sex and The City blant de mest populære TV-seriene, musikken fra Sør-Korea spilles på stereoanleggene og tusener får muligheten til å ringe ut av denne fangeleiren av et land med smuglede mobiltelefoner.

Dette er landet hvor familien i tre generasjoner settes i fangeleir hvis du vitser om statslederen, hvor befolkningen har spist barken av trærne i mangel på annen mat og landet hvor fluktforsøk straffes med døden. Dette landet er verdens største fangehull.

Det er sjelden man hører noe nevnt om Nord-Korea uten at det handler om Crazy-Kim, atomvåpen og den demilitariserte sonen. Storpolitikk er spennende og viktig, men vår oppgave må være å sørge for at befolkningen bak og overgrepene de blir utsatt for ikke blir en glemt historie.

Vårt våpen i kampen for frihet for mennesker i verdens mest lukkede land er kunnskap og en konstant påminnelse til våre folkevalgte politikere at det nytter å spre informasjon, det nytter å støtte opposisjonsgrupper, og det nytter å vise for hele verden at undertrykkelse av en hel befolkning er uakseptable.

Unge Høyre er fremtidsoptimister.
Vi tror på en bedre morgendag.
Vi tror at verden går i riktig retning.

Det betyr ikke at vi er lettvinte idealister, med en likeglad innstilling til verdensutviklingen.
Det betyr ikke at vi er naive drømmere, uten øye for de utfordringene som ligger foran oss.
Men det betyr at vi har en hardnakket tro på at selv i verdens mørkeste avkroker finnes det et lys i tunnelen hvis vi fortsetter å kjempe for det vi tror på.

Jeg kan for øvrig nevne at mennesker i Nord-Korea er så kontrollert av staten, at de kun lar deg velge mellom 10 forskjellige hårklipper. Og jeg kan røpe at ingen av de er den JEG har.

Kjære landsmøte,

Det er ikke bare små, eksentriske, koko-stater som frykter spredning av informasjon og opplysning av befolkningen. Verdens største befolkning og verdens NEST største økonomi har også et regime som mest av alt frykter en opplyst opinion.

Tidligere i år var det 25 år siden massakren på den Himmelske Freds plass i Beijing. Fredelige studenter og demokratiforkjempere hadde samlet seg i sentrum av byen for å fremme sitt ønske om retten til ytring og deltakelse. Kommunistpartiets svar var tanks og soldater. Hundrevis, trolig tusenvis av personer ble drept denne dagen.

Dagen etter massakren ruller en kolonne med beltevogner nedover Chang'an avenyen, hovedgaten som går rett nord for den Himmelske Freds plass, da en vanlig kinesisk mann med to plastposer i hendene stiller seg foran stridsvognene. Bildet har brent seg inn i hukommelsen på alle som har sett det.

Vi får kanskje aldri vite hva som skjedde med mannen, men et lite øyeblikk demonstrerte han for oss alle at et enkelt menneske kan stoppe ondskapens maskineri.

Samtidig ser vi hvordan de kinesiske myndighetene bøller med land for å hindre åpen diskusjon og kritikk av regimet.

Vårt svar på det må være at en stormakt med økonomiske muskler aldri skal slippe lettere unna kritikk enn et lite og perifert land. Det koster å stå opp for noe, det koster å si det man mener er rett.

Heldigvis koster det ikke fengsel og tortur for oss. I verste fall koster det oss eksportinntekter, og kjære landsmøte, det er det verdt.

Det er informasjon og åpenhet som får diktaturer til å falle.

Isolasjon, forkledning og stillhet er det disse diktaturene ønsker seg.

Kjære venner i Unge Høyre! Det ? Skal - Vi aldri la de få!

Da omfanget av den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSAs innsamling av trafikkdata ble avslørt i fjor eksploderte salget av George Orwells berømte roman «1984».

Boken er en bekmørk fremtidsdystopi og beskriver et samfunn ribbet for frihet og individualitet.

Et totalitært diktatur, der et allestedsnærværende Tankepoliti overvåker hver minste bevegelse, og «Storebror» alltid ser deg.

Den nyvunne interessen for Orwells fremtidsroman skyldes selvfølgelig ikke at vårt liberale demokrati har blitt et totalitert overvåkningssamfunn.

I vårt samfunn er ikke «Big Brother» personifikasjonen av en diktaturstat, men ett TV-program der deltakere frivillig konkurrerer om å eksponere hvert minutt av livet sitt for omverdenen lengst mulig.

Detaljer om privatlivet vårt som foreldrene våre ikke ville fortalt til naboen bretter vi ut med den største selvfølge på sosiale medier.

Men i et samfunn der vi alle lever mer offentlige liv enn de fleste gjorde før oss blir ikke behovet for personvern mindre. Tvert imot.

I flommen av informasjon har retten til en egen frisone blitt viktigere enn noen gang.

Da Orwell skrev 1984 på slutten av 40-tallet var det teknologien som satt grensene. På den tiden inneholdt verdens kraftigste datamaskiner mindre datakapasitet enn de enkleste smarttelefonene gjør i dag.

I dag setter teknologien nesten ingen grenser for detaljert og systematisk masseovervåking av befolkningen og masselagring av informasjon. HVER DAG produserer vi mennesker en større mengde informasjon enn vi gjorde fra sivilisasjonens fødsel og fram til år 2000.

Tenk på det.

Hele døgnet sender telefonen min ut lokasjonsdata. Telefonoperatøren min kan med en nøyaktighet på noen få meter finne ut hvor jeg beveger meg fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden, hvem jeg har kommunisert med i løpet av dagen og hvor jeg var da jeg gjorde det.

Orwells dystopi er ikke lenger science fiction. Ideen om at den som ikke har noe å skjule, heller ikke har noe å frykte er en farlig idé.

Kunnskap er makt. Derfor har autoritære stater til alle tider gjort sitt ytterste for å vite alt om sine innbyggere. Vi ser en skummel tendens i samfunnet vårt der vi går fra konkret og begrunnet overvåking til generell og vilkårlig masseregistrering og innsamling av informasjon.

Unge Høyre har alltid stått på personvernets side når politikere med gode intensjoner vil ofre stadig mer frihet for litt mer trygghet. Vi tapte kampen mot datalagringsdirektivet her hjemme, men ble reddet av EU-domstolen da de erklærte at direktivet var ugyldig. Det innebar et for omfattende inngrep i privatlivet.

Det var en seier for personvernet, men det bør sende oss noen faresignaler når domstolene er nødt til å være siste skanse for privatlivets integritet. Det bør ikke være politikkens oppgave å teste ut hvor mye man kan undergrave personvernet før domstolene sier nei.

Arbeiderpartiet og Høyre har en tendens til å hente frem det verste i hverandre i personvernsaker. Da er det vår oppgave å ta kampen i vårt eget parti.

Vi må bekjempe ideen om at «kriminalitetsbekjempelse også er personvern», som vi også har hørt fra noen av våre egne. For selv om personvern er satt sammen av ordene person og vern, så er det altså ikke sånn at vern av personer er det samme som personvern.

I så fall kunne jeg foreslått noen nye slagord:

- Sykkelhjelm er også personvern.
- Myggspray er også personvern.
- Kondomer er også personvern.

Dette er en pervertering av hele personvernsbegrepet.

Personvern handler om retten til et privatliv.
Det handler om retten til å bestemme over dine egne personopplysninger.
Det handler om retten til å ha en privat sfære som bare du kontrollerer.

Vår beskjed til Høyre skal være klar.

Vi sier nei til generell masseinnsamling av personopplysninger.
Vi sier nei til vilkårlig masseregistrering persondata.
Vi sier nei til masseovervåking av befolkningen.

Kjære landsmøte,

Det er ikke bare et ekspanderende overvåkningsapparat og utvidede politifullmakter som truer det frie og åpne samfunnet.

En av debattene jeg har brukt mye tid på er den om ytringsfrihetens begrensninger. Som liberalkonservativ har jeg en plikt til også å forsvare ytringsfriheten til dem jeg er mest uenig med. De som vil ha et ensrettet, intolerant samfunn der friheten er forbeholdt noen få.

Det er en trussel mot det frie og åpne samfunnet, når enkelte tar til orde for at forbud, bøter eller sensur skal være virkemiddelet vårt i møte med disse meningene som vi liker aller minst. Ikke av hensyn til dem alene, men også av hensyn til oss selv.

Sentralt i vår forståelse av ytringsfrihet er nemlig at den ikke bare forsvarer vår rett til å si noe. Den forsvarer også vår rett til å høre det som blir sagt og respondere på det.

Samtidig må vi huske at ytringsfriheten er verdiløs, uten en rettstat som forsvarer alles rett til å delta i det frie ordskiftet. Den største trusselen mot ytringsfriheten i dag er ikke storsamfunnets meningssensur, men stemmer som trues ut av den offentlige debatten.

I fjor ble leder av Ungdom mot rasisme, Mina Adampour, brutalt angrepet og slått ned utenfor sitt eget hjem. Etter en lang rekke drapstrusler og sjikane ble ordene virkelighet. Mina fikk hjernerystelse, kuttskader, brudd og en varig ryggskade etter angrepet. Siden angrepet har hun bevisst sluttet å uttale seg om enkelte emner, og har en mye forsiktigere profil i offentligheten nå enn hun hadde tidligere.

Florence Aryanik skulle holde appell i Oslo på markeringen av Krystallnatta i november i fjor, da hun ble oppringt av en anonym person: beskjeden hun fikk var «hold deg hjemme hvis du vil være i live i morgen». Florence valgte å trekke appellen. Hun forsvant ut av offentligheten med voldsalarm og hemmelig nummer, truet til taushet før hun knapt hadde rukket å åpne munnen. For en knapp måned siden fant hun mot nok til å ta til motmæle i en kronikk som gjorde inntrykk på mange, men det har kostet. Hver gang hun bruker stemmen må hun trosse trusler om voldtekt og drap.

En annen modig stemme er den norsk-somaliske forfatteren og foredragsholderen Amal Aden. Hun er en av ytterst få åpent lesbiske muslimer i Norge, og har i en årrekke vært nødt til å bo med hemmelig navn på hemmelig adresse etter flere alvorlige drapstrusler. Da hun skulle delta på en debatt på Litteraturhuset i 2011 ble hun rådet av politiet til ikke å møte opp, men trosset oppfordringen. I fjor ble hun slått ned på åpen gate.

Kjære landsmøte,

Vi har et alvorlig problem når selv verdens rikeste, mest demokratiske og mest likestilte land ikke klarer å sikre alle borgerne våre de mest grunnleggende liberale rettigheter. 

Å true andre til taushet har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Det er ytringsfrihetens antitese.

Vi er dem som sier at også ekstreme meninger skal ha et vern, men nettopp derfor må vi si ifra enda tydeligere at det går en rød linje når meninger glir over i vold, trusler og trakassering. En linje som ingen har rett til å trå over.

Vi kan ikke akseptere at modige stemmer får beskjed om å holde seg hjemme fordi vi ikke er i stand til å beskytte dem.

Vi kan ikke akseptere at det er en drapstrussel hvis noen ringer på døren din og truer deg på livet, men hvis det er på internett så er det en spissformulering.

Vi kan ikke akseptere at norske minoritetskvinner ikke kan sitte i et debattpanel uten å lure på om den anonyme stemmen de hørte i telefonen sitter gjemt bak tastaturet, eller ser dem rett inn i øynene fra salen.

La det være Unge Høyres svar i denne debatten, at hvis du kommer med meninger til ideenes markedsplass, så skal vi alltid forsvare din rett til å delta, men hvis du kommer for å true andre fra å delta så har du ingenting på markedsplassen å gjøre.

Kjære landsmøte,

Unge Høyre har alltid kjempet mot monopoler.

Vi avskaffet NRK-monopolet.

Vi avskaffet telemonopolet.

Vi avskaffet helsemonopolet til staten.

Snart opphever vi postmonopolet.

Og en vakker dag så avskaffer vi kanskje tippemonopolet og vinmonopolet også.

Men landsmøte, jeg har lyst til å snakke om et annet monopol. For det monopolet jeg er aller mest fornøyd med at vi har avskaffet, DET er venstresidens monopol på å bry seg.

En av de mest misforståtte og usolidariske ideene i norsk politikk, er at det er et uttrykk for nestekjærlighet å gi opp mennesker. Å si at vi forventer ikke noe mer av deg. Vi tror ikke at du kan utrette noe.

Mange av de menneskene som samfunnet altfor ofte gir opp er mennesker med psykiske lidelser. Så fort du er psykisk syk, så forventer samfunnet plutselig ikke noe mer av deg. Dette til tross for at mennesker med psykiske diagnoser selv ønsker å komme seg i jobb, selv ønsker å få seg sitt eget sted å bo og muligheten til å bidra med noe.

Psykologspesialist Beate Brinchmann ved Nordlandssykehuset sier det slik:

"Det fungerer helt fint å være i jobb. Du kan faktisk bli friskere av å jobbe samtidig som du får behandling. Det er ingenting som tyder på høyere sykefravær. Det at vi har noe å gå til, at vi føler oss nyttige og flinke, er noe av det viktigste i hverdagen"

En av de som fikk en jobb å gå til, selv om hun var psykisk syk, var 27 år gamle Anne Enge fra Bodø. Hun fikk tilbud om å bli jobbsøker samtidig som hun var innlagt i psykiatrien. Hun takket ja og det angret hun ikke på. Hun sa:

"Jeg tror at jo lengre tid det går, jo mer tenker du at jeg kommer kanskje aldri ut i jobb fordi jeg har vært syk. Du blir redd for at arbeidsgivere bare ser på det store hullet i CV-en din og ikke tenker på noe annet."

Hun ble møtt med forventninger, fikk en jobb og viste at hun hadde noe å bidra med.

Landsmøte, vi skal hjelpe mennesker. Og da må en ting være klart. Vi hjelper ingen ved å senke forventningen og sy puter.

Vi gjør det ved å sette opp en stige, og si at hvis du tar det første skrittet, så skal vi hjelpe deg å klatre akkurat så høyt du vil.

 Jeg har lyst til å avslutte med et av Jens Stoltenbergs favorittsitater.

«Politikkens oppgave er å bygge dansegulv, slik at enkeltmenneskene kan danse sine liv».

Ordene tilhører sosialdemokraten Tage Erlander, Sveriges tidligere statsminister og en av de mest legendariske skikkelsene i svensk politikk. Jeg skal innrømme at jeg er litt misunnelig for at disse ordene først ble sagt av en sosialdemokrat, for det passer jo så dårlig på det sosialdemokratiske prosjektet.

Sosialdemokratiet har aldri nøyd seg med å bygge dansegulv. De vil styre musikken også.

Etter hva vi har hørt er nok lørdagskveldene til Trond Giske mer spennende enn lørdagskveldene til Jan Tore Sanner. Og Snorre Valen er nok enn bedre DJ enn Bent Høie. Men det som er fint med Høyres politikk er at du skal få være din egen DJ. Og kjære venner, for Guds skyld, la oss aldri slippe til Jonas Gahr Støre bak det miksebordet!

Kjære venner, vi vil la mennesker leve selvstendige liv, ta egne valg og et samfunn der ansvar flyttes bort fra politikere og tilbake til enkeltmennesker.

Politikkens oppgave er å sørge for et samfunn med menneskerettigheter for alle, et samfunn som hjelper deg tilbake dersom du faller utenfor og et samfunn tuftet på den grunnleggende ideen om at hvis du gir folk tillit og de verktøyene de trenger, så er det ingen grenser for hvor langt de kan nå!

Jeg gleder meg til de to neste årene, som leder i Norges beste ungdomsparti!

Tusen takk for meg!

Norges mest skamløse parti!

Politisk debatt blir ganske kjedelig når man er så pinlig unøyaktig og uredelig som det Ap og AUF er i saken om grunnstipend.

I fjor gjorde regjeringen endringer i ordningen med grunnstipend for videregående skoleelever. Endringene medfører at færre elever mottar stipend, men samtidig får mange elever langt mer i stipend ettersom det maksimale beløpet er økt. Dette er både noe det har vært bred tilslutning til, og et resultat av prosesser som begynte under de rødgrønne.

Likevel forsøker nå både Ap og AUF å angripe regjeringen for noe Ap selv var med på å sette i gang da de satt i posisjon og som de selv har akseptert og lagt til grunn i sitt alternative statsbudsjett for 2015.

Man burde kunne forvente mer redelighet og seriøsitet av landets største parti, men kanskje illustrerer det hele et dypere problem for Ap: nemlig mangelen på noen egen skolepolitikk.

Åpenbart behov for innstramming

Grunnstipendet ble innført fra og med skoleåret 2003-2004 under Bondevik II-regjeringen, som en behovsprøvet ordning myntet på elever fra familier med særlig svak økonomi. Ordningen skulle bidra til å utjevne økonomiske forskjeller og sikre elever fra familier med en vanskeligstilt økonomisk situasjon penger til livsopphold.

Ordningen fungerer på den måten at når elever søker om utstyrsstipend, noe nesten alle elever gjør, så sjekker Lånekassen samtidig om eleven har rett til grunnstipend. Det viste seg imidlertid at ordningen var svært lite treffsikker, og den har derfor vært mye debattert de siste årene.

I 2013 måtte for eksempel kunnskapsminister Kristin Halvorsen forsvare seg mot et forsideoppslag i Finansavisen, som slo fast at hun kunne ha «sølt bort 8 milliarder» på elever uten behov. Det var åpenbart noen mekanismer som gjorde at ordningen ikke slo ut som tiltenkt.

Derfor ble det også foretatt en evaluering av ordningen under den rødgrønne regjeringen med sikte på å stramme den inn. Resultatet var at inntektsgrensene ble senket noe og bevilgningene til ordningen ble redusert med 80 millioner kroner. Denne endringen hadde imidlertid liten effekt.

Skjønte ikke hvorfor de fikk pengene

I 2014 var det fortsatt sånn at ca 40 prosent av videregående skoleelever mottok grunnstipend. Alle burde skjønne at det ikke er rimelig. Det er rett og slett ikke slik i Norge at 4 av 10 elever kommer fra økonomisk vanskeligstilte familier.

Mange elever skjønte følgelig ikke hvorfor de mottok pengene en gang. Ett eksempel på det var Tone Birgitte Blixøen fra Son som fortalte til Aftenposten at hun brukte de nesten 11.000 kr hun fikk i året på klær, sminke og mat. «Jeg vet ikke helt hvorfor jeg får pengene», sa Blixøen

Et annet eksempel er Annette Andersen som fikk 1.900 kr i måneden, mens broren Mathias ikke fikk noen ting. Annette fortalte til Tønsberg Blad at pengene stort sett hadde gått til russeklær, russetreff og et speilreflekskamera. Heller ikke Annette mente hun hadde særlig bruk for pengene fordi hun får det hun trenger hjemme.

Favoriserte skilte foreldre

Dette eksempelet illustrerte en annen skjevhet med den gamle ordningen. Årsaken til at Annette fikk ca 20.000 kr i året, mens broren ikke fikk noe er at hun bodde mos moren, mens broren bodde hos faren. Før var det nemlig slik at dersom foreldrene dine bor fra hverandre beregnes kun inntekten til den av foreldrene du bor med.

 

Det gir liten mening, ettersom begge foreldre etter barneloven uansett har ansvar for å forsørge sine barn til de har fylt 18 år, uavhengig av hvem barnet bor hos. Har den av foreldrene du ikke bor med god inntekt og kanskje også ny samboer eller ektefelle med god inntekt i tillegg, hadde det ingen betydning for om du ble regnet som økonomisk vanskeligstilt eller ikke.

Det ga opplagt noen rare utslag. Litt spisset kan man egentlig si at den gamle ordningen dermed favoriserte ungdommer med skilte foreldre.

Bred politisk enighet

Dette var det bred politisk enighet om at vi måtte gjøre noe med. Derfor endret også regjeringen beregningsgrunnlaget for grunnstipend i fjor, slik at det er foreldrenes samlede økonomi som teller uavhengig om de bor sammen eller ikke. Denne endringen medfører at det nå er ca 12 prosent av videregående skoleelever som får grunnstipend og ikke 40 prosent.

Samtidig økte regjeringen grunnstipendet for de som trenger det mest. Den maksimale stipendsatsen er økt fra i overkant av 2000 kr i måneden til litt over 3000 kr. Det betyr at de elevene som trenger grunnstipendet aller mest, vil motta ca 10.000 kr ekstra i året. 

Disse endringene er helt i tråd med de forventningene Unge Høyre hadde. Vi gikk selv ut i forkant av budsjettprosessen og krevde at stipendet ble innrettet mer mot familier som virkelig har dårlig økonomi.

Det burde ikke være en offentlig oppgave å sponse dyre vesker, merkeklær og russefeiring. Det bør derimot være en offentlig oppgave å hjelpe ungdommer som kanskje ikke har råd til å kjøpe så mye klær i det hele tatt eller delta på fritidsaktiviteter

Flere av de som uttalte at de fikk penger de egentlig ikke trengte har også sympatisk nok uttrykt glede over endringene, til tross for at det antakelig medfører at de selv får mindre eller ingen penger med den nye ordningen. "Det er egentlig veldig bra det som nå skjer, at bare de som virkelig trenger stipendet får", uttalte f.eks. tidligere nevnte Blixøen om regjeringens endringer.

Kun Senterpartiet har i sitt alternative statsbudsjett gått imot regjeringens endringer i grunnstipendet.

Fremmer politikerforakt

Arbeiderpartiet, Norges mest populistiske parti, har imidlertid ikke latt sjansen gå fra seg til å forsøke å gjøre dette til en negativ sak for regjeringen.

I fjor uttalte utdanningspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Trond Giske, at "Høyres skolesatsing er avlyst" fordi "det er elevene selv som må betale gjennom kutt i stipendet i videregående". Det til tross for at Ap selv har lagt endringene til grunn i sitt eget alternative statsbudsjett.

Trond Giske er altså så skamløs at han kritiserer Høyre for en behovsprøving som Ap selv har tatt inn i sitt budsjett.

AUF er heller ikke stort bedre. I Adressa i dag slår AUF-leder Mani Hussaini fast følgende: «Dette er nok et eksempel på regjeringens usosiale politikk. De gir skattekutt til landets rikeste, og sender regningen til skoleelever. Det er urettferdig, og helt feil retning».

At politikkens svar på en papegøye, AUF, ikke er i stand til å presse ut et kvekk om noe som helst, uten å gjenta den ene kjedsommelige reglen de har klart å lære utenat om «skattelette for de rikeste» begynner jeg å bli vant til. 

Denne gangen har de heller ikke giddet å sjekke hva deres eget moderparti har gått inn for, før de setter på autopiloten og kritiserer andre for «usosial politikk».

Jeg regner imidlertid med at Hussaini da også mener at Aps alternative statsbudsjett er usosialt? Han har kanskje også et godt svar på hvor han vil kutte 270 millioner, ettersom han åpenbart ønsker å legge disse pengene inn i statsbudsjettet igjen?

Og etter at Trond Giske har oppklart schizofrenien sin og funnet ut om han er for eller mot sitt eget alternative statsbudsjett, kan han kanskje forklare hvorfor han mener det er en viktigere oppgave for det offentlige å sponse dyre merkeklær enn det er å gi lærere kunnskapspåfyll. 

Videre kan kanskje begge svare på om de synes det er rart at det oppstår politikerforakt, når man ikke engang klarer å være såpass redelig at man står for den politikken man selv fremmer i budsjettene sine? Det er ikke lett å følge med i den politiske debatten når man må sjekke om det er samsvar mellom Aps angrep på politiske motstandere og den politikken de fremmer på Stortinget, eller om alt bare er spill for galleriet.

Skyldes mangel på politikk?

Jeg lurer imidlertid på om denne lett hysteriske tonen fra Ap er et symptom på et dypere problem: nemlig mangelen på noen ordentlig skolepolitikk.

For hva er det egentlig som er Aps alternativ i skolepolitikken om dagen?

Regjeringen har kanskje gjort det litt vanskelig for Ap ettersom skole, utdanning og forskning utmerker seg som budsjettvinnere hvert år. Det ser vi blant annet ved at satsingen på etter og videreutdanning av lærere er tredoblet, lærlingtilskuddet har økt ved hver budsjettrunde mot stillstand under den forrige regjeringen, utbyggingstakten av nye studentboliger er doblet og studiestøtten er økt mer enn noen gang på ti år.

Dette stemmer nemlig dårlig overens med Aps advarsler om at alt skulle bli verre pga Høyres skattelettelser. Når man evner å prioritere går det nemlig an å få til både skolesatsing og skattekutt.

Kanskje det er på tide at Ap øver inn noen nye onelinere, eller i det minste finner ut hva deres egen politikk består av.

Ekte paternalisme

Knut Arild Hareide og Emil André Erstad har rotet seg borti et begrep de ikke helt ser ut til å forstå.

Frihet er ikke et enkelt begrep. Ingen vil være mot frihet. Derfor forsøker også alle politiske partier titt og ofte å argumentere for hvorfor nettopp deres politikk sikrer mer frihet for folk. Når frihet likevel er et begrep som primært knyttes til høyresiden, skyldes det at frihet hvis det skal gi noen mening må innebære en form for suverenitet, enten det gjelder et individ eller en gruppe.

Det må altså innebære en mulighet til å ta valg, og valgfrihet har alltid stått høyere i kurs på høyresiden. Også vi som holder frihet høyest blant politiske verdier mener imidlertid at friheten har sine begrensninger. Vi har ikke frihet til å bruke alle våre opptjente penger slik vi selv vil, fordi vi mener det er best for samfunnet at vi er pålagt å finansiere noen oppgaver i fellesskap. Vi har heller ikke full frihet til å gjøre akkurat som vi vil, fordi vår frihet også kan gå utover andres frihet.

Din frihet i trafikken er begrenset av hensyn til andre sjåførers frihet, og din bevegelsesfrihet i nabolaget er begrenset av naboens eiendomsrett. Slike begrensninger anerkjenner alle. I politikken handler debatten gjerne om balansegangen mellom hvor mye som skal være politisk styrt og hvor mye hver enkelt skal få bestemme selv. Det er altså helt legitimt å argumentere for begrensninger på friheten, men tvang blir ikke frihet av den grunn, og det er her Hareide og Erstad roter seg bort.

Vi har ulike typer frihet. Frihet er både fravær av hindringer og goder som muliggjør realisering av valg. At du kan bygge ut terrassen din som du vil uten å søke kommunen om lov handler om frihet. Og det gir frihet at alle har tilgang til skole og utdanning uavhengig av inntekt og bakgrunn, fordi det muliggjør valg du ellers ikke ville hatt. Det er det man litt forenklet gjerne kaller negative og positive friheter.

Det Hareide og Erstad snakker om er imidlertid ingen av delene. I deres verden er frihet retten til å slippe å velge noe du ellers ville valgt dersom det var tilgjengelig. Og det er sikkert mange som synes det er bekvemmelig, men det er ikke frihet. Det er begrensning av frihet. Mange som sliter med å gå forbi godterihyllen uten å kjøpe noe ville sikkert syntes det var bekvemmelig om staten forbød godteri. Ut i fra Hareide og Erstads logikk ville godteriforbud dermed falle innunder frihetsbegrepet, ettersom det sikrer frihet til godtefri.

Eller for å lansere et annet frihetsprosjekt jeg luftet i mitt forrige tilsvar til KrF-kollektivet. Hva med frihet til treningsfri? Alle argumentene til Hareide og Erstad for søndagsstengte butikker kan man bruke for søndagsstengte treningssentre? Jeg regner med full støtte fra KrF til denne ideen. Det sikrer de ansatte på SATS en annerledesdag de kan bruke med familien. Samtidig verner det samfunnet mot treningsjaget resten av uka. Kanskje vi skal nøye oss med å stenge treningssentre over 100 kvm. Det kan jo ikke bli for mye frihet eller hva?

Eller kanskje Hareide og Erstad bare skulle slå seg til ro med at argumentet deres ikke handler om frihet, men paternalisme. Og det er helt greit det. "Noen liker mora, andre liker dattera", som det heter på folkemunne. Men hvis du begynner å argumentere for at dattera egentlig er mora, så får du problemer.

 

(Innlegget er på trykk i Vårt Land 20.07.2015. Hele tråden i samme avis kan leses her.)

 

KrFs frihetsprosjekt

Folkets innerste og egentlige vilje er søndagsstengte butikker. Likevel vil alle handle på søndag dersom det blir tillatt. Derfor må KrF forsvare folket mot seg selv.


(Stengt for din frihets skyld)

Dette er i det store og det hele gjennomgangstonen i Knut Arild Hareide og Emil André Erstads innlegg i Vårt Land lørdagen som var. Hareide og Erstad mener folket ikke har godt av søndagsåpne butikker, og vil derfor nekte folk å handle på søndager. God gammeldags paternalisme, men la gå. KrF har alltid vært noe mer paternalistisk innstilt enn de øvrige ikke-sosialistiske partiene.

Hareide og Erstad har imidlertid forstått at paternalisme ikke er så kult. De vil også være en del av «frihetsbølgen», og har derfor kommet frem til at det er av hensyn til folks frihet at de vil begrense hvilke ukedager folk får lov å handle.

Friheten til ikke å velge

Kampen for søndagsfri handler nemlig "djupast sett om fridom for folk", skriver Hareide og Erstad. «Fridom til å ha ei fritid som berre ein dag i veka er litt upåverka av det kommersielle maset ein opplever resten av veka.» Argumentet er omtrent like tåpelig som om noen skulle tatt til orde for å forby treningssentre å holde åpent på onsdager med den begrunnelse at det handler om «friheten til å ha en fritid som bare en dag i uka er upåvirket av treningsjaget en opplever resten av uka.»

Friheten KrF ønsker seg eksisterer nemlig hele uka. Parkene, strendene og skogene omkring det ganske land er der også mandag - lørdag. Godt besøkt er de og. Av både ungdommer og småbarnsforeldre. Heldigvis er også alle partiene i Norge enige om at folk skal få balansere ønsket tid med venner, familieliv, friluftsliv og handling som de selv vil disse seks dagene.

Dette fungerer så langt jeg kan se fint. Det er både familieliv på tirsdager, turgåere på onsdager, venner som treffes på torsdager, barn og voksne som leker i parken på fredager og ungdommer som bader på lørdager. Det til tross for at kjøpesentrene, dagligvarebutikkene og kioskene er oppe alle disse dagene. Regjeringspartienes standpunkt er at denne balansegangen som folk klarer så fint mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag, kommer de også til å klare helt fint på søndag.

Det Hareide og Erstad tar til orde for, er ikke friheten til å ha en annerledesdag. Det er snarere et ønske om at samfunnet kollektivt skal innrette «annerledesdagene» sine akkurat slik KrF vil. Det går selvsagt an å argumentere konsistent for det, men begrensning av folks valgmuligheter blir bare aldri noen frihetskamp.

Fremmedgjorte søndagshandlere

Butikkenes åpningstider styres etter tilbud og etterspørsel. Det er altså opp til hver enkelt å bestemme hvor de vil handle, hvor mye de vil handle og når de vil handle. Vil ikke folk handle på søndag, så vil heller ikke butikkene holde åpent på søndag. Det gjelder for øvrig Brustad-buene også. Vi har ingen åpningsplikt for kiosker på søndager. Den eneste grunnen til at kiosker og små butikker holder åpent på søndager er altså at det er nok folk som vil handle på dette tidspunktet. Av samme grunn er det også mange butikker over det ganske land som stenger langt tidligere enn de må både på lørdager og på vanlige hverdager. Fordi det ikke er marked for å holde åpent lenger enn det.

Det må altså være denne såkalte «rytmen» på søndager, som gjør at tilbud og etterspørsel følger en helt annen logikk på Bibelens hviledag. For mens Hareide og Erstad på den ene siden viser til at folk egentlig ikke vil handle på søndag, er det samtidig ikke måte på hvilke voldsomme samfunnsomveltninger som vil skje dersom folk får lov til nettopp det.

Det er nemlig søndagsstengte butikker som, ifølge Hareide og Erstad, sørger for at «familiar har tid saman med kvarandre. At vi har tid til vener. Til natur. Til frivillige lag og organisasjonar. Til avslapping. At born kan ha tid med foreldre som er på arbeid dei andre vekedagane.» Folk vil være hjemme, men får butikkene holde åpent handler folk i utakt med sin egentlige vilje.

Løsningen er følgelig at KrF stenger butikkene og gjør folk frie ved å fjerne denne fremmedgjørende samfunnsstrukturen, der folk bestemmer selv når de vil handle og butikkene følgelig avgjør hvor lenge det er tjenlig å holde åpent.

La friheten ringe

Det er vanskelig å ta denne argumentasjonen seriøst, men skal vi først legge Hareide og Erstads virkelighetsbeskrivelse til grunn er det helt uforståelig at KrF ikke vil la flere ta del i sitt «frihetsprosjekt».

Hvor er solidariteten med alle som bor og vokser opp i en av de 85 stedene/kommunene som har fått innvilget status som «typisk turiststed» og dermed har dispensasjon fra loven om søndagsstengt?

Her må det være snakk om store menneskeskjebner. Barna som ikke får treffe foreldrene sine i Tysnes, vennene som aldri ser hverandre i Stryn, menneskene som aldri opplever friluft i Trysil og befolkningen som aldri slapper av i Hvaler eller Åndalsnes.

Skal ikke alle få ta del i frihetskampen? Den store sivilisasjonskampen i vår tid kan da ikke begrenses til «butikker over 100 kvm en dag i uken minus hagesentre og alle butikker på typiske turiststeder»? Steng turiststedene. Steng brustad-buene. Steng hagesentrene. Ja, hvorfor ikke utvide frihetskampen litt til? Steng alt på lørdag også. Hva kan være bedre? Det blir full helgefri. Revitalisering av familien. Foreldre i alle parker. Et yrende folkeliv i turstiene. Folkehelse- og friluftsrevolusjon.

Hva venter de på?

La friheten ringe fra Bjørneparken kjøpesenter i Flå.
La friheten ringe fra Hadeland Glassverk i Jevnaker.
La friheten ringe fra Stugudal Landhandel i Tydal.
La friheten ringe fra Elkjøp Stormarked i Vinje.


Fra hver eneste låste butikkdør, la friheten ringe!

 

-

 

 (Illustrasjonsbilde: Tom Skoglund - http://www.altaposten.no/lokalt/nyheter/article10849434.ece#3)

Skrot Qatar-VM en gang for alle!

Det er ikke vestlige fotballmakter verdig å spille ball på graven til 4000 mennesker.

Det har stormet rundt FIFA etter at nye korrupsjonsavsløringer ble rullet ut forrige onsdag, og syv høytstående fotballedere med koblinger til FIFA ble pågrepet i Zürich. 

Det vi er vitne til nå er antakelig historiens største fotballskandale. I går ble det klart at FIFA-president Sepp Blatter trekker seg, etter å ha vunnet gjenvalg for bare fem dager siden. Blatters avgang burde også bety den endelige spikeren i kista for Qatar-VM i 2022.

Tildelingen av fotball-VM til Qatar har vært en gedigen skandale fra dag én. Det er i det hele tatt vanskelig å finne ord som er dekkende nok til å beskrive hvor latterlig avgjørelsen om å gi VM til Qatar er. Få trodde nok at Qatar skulle bli tildelt VM da kandidatene først ble annonsert.

Det er ikke så rart. Vi snakker om en liten gulfstat, helt uten noe fotballhistorie og knapt uten en eneste ordentlig fotballstadion. Klimaet er også så varmt om sommeren at det først i etterkant av tildelingen gikk opp for FIFA at turneringen må spilles i desember. For å unngå at også prøve-VM skal foregå ved juletider, må dette legges til et annet land. Ideen om Qatar-VM er rett og slett for dum til ikke å være sann. «You couldnt make this sh*t up», som de sier på engelsk.

Det verste med forberedelsene til Qatar-VM er imidlertid ikke «clusteret» av svindel, bestikkelser, korrupsjon og udugelighet. Det er tapene av menneskeliv. Slavedriften av de mange hundre tusen fremmedarbeiderne som må til for å reise mange nok nye storslagne anlegg til et helt VM i dette ørkenlandet, har så langt krevd livene til 1200 arbeidere. 

Innen 2022 er det anslått at 4000 gjestearbeidere vil ha mistet livet. Det er rett og slett barbarisk.

Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at Qatar-VM må skrinlegges umiddelbart. La England arrangere og redde dette, selv om det vil stride mot FIFAs rotasjonspolitikk (ettersom et europeisk land arrangerer i 2018). Der er det stadioner i massevis fra før av, og vi kan - ikke minst - få følge VM fra storskjermen på Kontraskjæret i sommervarmen i juni/juli, fremfor at kvartfinalen skal konkurrere med Jul i Blåfjell i desember.

Men skulle dette bestialske sirkuset mot all fornuft likevel få fortsette, så er det uforståelig for meg dersom vestlige fotballnasjoner ønsker å være med på dette. Skulle vestlige demokratiske fotballnasjoner ønske å spille ball på graven til 4000 mennesker?

Er det ikke er mulig å få flertall i FIFA for å flytte VM så burde UEFA rett og slett boikotte hele arrangementet. Hjertet av fotballen ligger i Europa. Et fotball-VM uten Europa er ikke noe fotball-VM. Et samlet fotball-Europa burde ha baller nok til å si at dette vil vi ikke være med på.

Om ikke det skjer burde NFF vurdere å gjøre det alene, det vil si, om Norge i det hele tatt kvalifiserer seg da. Skulle det skje, og verken FIFA, UEFA eller NFF har ryggrad nok til å si nei til denne galskapen, så vil jeg i det minste ikke se en eneste norsk politiker på tribunene til denne slagmarken.

Kristian Tonning Riise

28, Stange

For ti år siden hadde jeg hår til langt ned på korsryggen, var fanatisk heavy metal supporter, og drømte om å bli rockestjerne. Nå er håret litt kortere, bokhylla har blitt litt viktigere enn cd-stativene, jeg har vært leder i Unge Høyre i mer enn to år og blitt nominert til førsteplassen på Hedmark Høyres stortingsliste. Noen vil kanskje mene at det er litt rockestjerne det også.

hits